The higher you are, the farther you fall

Jeg fikk tilbakemelding på opptredenen min på UKM nå akkurat, for sånn type 5 minutter sida. Den gjorde så jeg faktisk revurderer min beslutning om aldri å synge offentlig igjen... Det var tross alt første gang at jeg sang offentlig, på en scene, i mikrofon. Og det holdt ikke. Det var en uendelig bitter sak, men tilbakemeldingen gjorde det hakket mindre bittert.

Den var slik:
Kunstnerisk kvalitet: Fin tolkning
Teknisk kvalitet: Fin kvalitet, og vi hører Kaizers
Helhetsinntrykk - Melankolsk, fin stemning

Det gjorde egentlig dagen min litt. Ihvertfall bedret det den betraktelig.
To første timer: naturfag, iblandet, etter min mening, altfor mye matte. Deretter var det spansk gloseprøve, den gikk riktignok som fot i hose. Jeg blir... jah, la oss si lettere irritert om jeg ikke får en 6'er på den. (prezt). Så fritime, som for det meste ble brukt til å øve på dansen vi skal ha i gymmen. Deretter en norsktime, hvor vi fikk tilbake stilen vår til observering. 4/5. JEG KOMMER MEG IKKE OPP PÅ DEN HELVETES FEMMEREN! Det irriterer meg noe så forbanna mye, og hver gang jeg får tilbake en stil har jeg lyst til å slå til læreren. Spesielt når han er så utrolig gammeldags og innfører en form for kollektivstraff om én person ikke har levert. Den innebærer at ingen får tilbake oppgaven sin, om det er én person som ikke har levert. Dette har nå skjedd to-tre ganger, og jeg begynner virkelig å bli lei av det. Om en person ikke har levert en oppgave uten å ha noen form for gyldig grunn til utsettelse, er det mye mer rettferdig å bare sette 'ikke levert' hos vedkommende, istedetfor å straffe hele klassen.

Ellers har jeg litt dilla på Poe. Rettere sagt én av sangene hennes, A rose is a rose. Utrolig stilig sang. Litt sånn jazzy, og catchy til det uendelige. Jeg husker egentlig ikke hvordan jeg først hørte noe av ho, men jeg mistenker at det var i den tida da Snorri lasta ned masse saker og ting, som jeg da bare hørte på. Musikksmaken min besto egentlig bare av ting som han lasta ned en lang, lang stund. Heldigvis var det noe bra innimellom all trancen, og noe av dette har jeg tatt med meg. Poe har noen virkelig bra sanger, men også noen som jeg har igjen å falle ordentlig for. Haunted var den første favoritten min, Walk the Walk og Hey Pretty var også store favoritter lenge. Nå har jeg altså falt ordentlig for A rose is a rose, og har hørt på den mye i det siste.

Og så må jeg, med noe sorg, si at jeg er lei av mesteparten av musikken min. Jeg er passe lei av Kaizers og de fleste biprosjektene, jeg er gørrlei av Placebo, jeg er lei av de gamle favorittene som Nirvana og Metallica. Heldigvis har jeg nå, takket være snille folk som legger ut ting på tpb.org, samtlige utgivelser av Grandaddy. Det er virkelig umåtelig sær musikk iblant, men skikkelig tøft til tider. Masse Flaming Lips-sanger (også fra tpb.org), hvorav mange er live-opptak av de samme sangene. Fascinerende å høre type fire forskjellige liveversjoner av en sang jeg ikke engang har hørt i studioversjon.

Og heldigvis har jeg enda til gode (eller onde?) å gå lei av Elliott Smith. Jeg blir ikke lei av den mannens musikk.