I'm gonna bow for a woman who could help me chase the devil, oh yeah!

Eagles of Death Metal - Chase the devil. Åffer i helvete har jeg ikke hørt på de før nå? De er jo skitkule! Takk til Marthe og Martin for å presse meg til å høre på de. Hhaa.

Såh, nok en Månefestival er unnagjort. Nok en gang var jeg frivillig, og denne gangen hadde jeg også en del kjentfolk som jobba med meg. Kristin, Alex, Ida og Blørt var alle på samme gruppe som meg, så det var gøy.

Den første dagen fikk vi faktisk bare sett Sondre Lerche og deler av DeLillos '85, ikke husker jeg hva vi gjorde annet... Vi så ihvertfall det første showet til Johannes og Erlend. Og tok bilder. Og spiste. Og loka på frivilligbackstagen? Jeg har en mistanke om det. Etter siste konsert gikk vi jaffal hjem til meg, riktignok med en avstikker ned til Mille. Og innom to visse rådyr i Lykkebergparken, hvor vi tok bra mange bilder, både av bare oss, og av oss med to fremmede menn Alex ropte på.

Lørdagen begynte med at vi måtte vaske klubben, og det var jo like gøy som i fjor... Altså null gøy. Denne gang trengte jeg jaffal ikke ha hengende over hodet mitt det faktum at Goo Men hadde spilt der natta før. Ida og Blørt var snille og hjalp oss, og miljøbevisste AUFere som vi er, prøvde vi også å slå av alt i rommet som sto på og dermed brukte unødig strøm. The Hollywood Beauty Queens var første band på, og var jævlig festlige, som alltid. Vi var én rad med folk helt forrest som sang, dansa, hoppa og hadde det gøy, tok av, rett og slett. Etter konserten forsvant mystisk nok hele bandet + enkelte andre, og vi fant senere ut at de var backstage og nøt gratis øl.

En gang mellom Beauty Queens og Motorpsycho jobba vi litt, loka enda litt til på frivilligbackstagen, hang med Kasper, Erlend, Johannes med flere, og loka litt rundt i Gamlebyen. Tror jeg. Seriøst, dagene går i ett.

Da klokka ble 9 og det begynte å bli tid for konsertstart, stakk vi bort på Tøihusplassen (vi being Alex, Kristin og jeg) og manøvrerte oss fram til en god plass. Etter en kort lydsjekk kom Motorpsycho på, og med det også folka i Beauty Queens ut fra backstagen. Marius og Håkon hadde nytt godt av den gratis ølen, ja... Men uansett. Det var en utrolig festlig konsert! Vi var en ganske stor gjeng som kjente hverandre delvis, deriblant en del folk fra ungdomsskulen. Såeh, det var da altså... Alex, Kristin, Håkon, Marius, Peri, Trygve, kompisen til Trygve jeg ikke husker navnet på, Larsi (?), og uhm.. Jeg tror det var alle. Vi tok ihvertfall av, og det var vanvittig gøy. Klokka elleve var det tid for Sahg og Keep of Kalessin inne på klubben, to band vi fikk muligheten til å overvære takket være KjellO. Alex var pådriveren for at vi kom oss inn, og var vel egentlig den eneste av oss som faktisk brydde seg en døyt om musikken. Kristin og jeg loka rundt og på frivilligbackstagen istedet for å stå og høre på kjedelig musikk (sorry, løv).

Vi slet oss gjennom den lange gåturen hjem, og var vel hjemme i halv tre-tida. Jeg stakk rett ut på jobb, sånn ca jaffal, og fikk endelig lagt meg klokka seks. Neste dag (eller senere samme dag), dro Kristin, før vi to gjenværende stakk ned til fem-skiftet vårt. Ærlig talt husker jeg ikke så veldig mye av hva som skjedde nå heller, annet enn av vi tok bilder av Marita med hatten til Erlend på, og at Jostein kom og hjalp oss med å holde søplesekk på runda vår. Så, Alex hang med Jostein, og jeg hang med Ida. Så vi så litt på Tommy Tokyo, litt på Mari Boine og sånt, før Alex dro i halv ti-tida, og vi gikk rundt og lette etter mat.

Rydding av festivalområdet var det siste som (ikke) sto på plakaten, og jeg var vel hjemme i ett-tida. Nok en Månefestival unnagjort. Ikke like bra som i fjor, ikke like bra som året før der igjen... Men fortsatt bra.

Bestemor på anbud, ja det må vi ha!

LO-ungdoms bursdagssang!

Utøya 2007, 18. – 22. juli.

Utøya... Fem herlige dager er forbi. Fem opplevelsesrike, morsomme, latterfremkallende, gjørmete dager. Jeg har bare vært hjemme i fem timer eller noe, og jeg vil allerede tilbake. Jeg ville vel strengt tatt tilbake med en gang jeg dro derfra. Her kommet mitt altfor lange referat fra turen.

Bussen gikk fra Sarpsborg klokka 10, og til å begynne med så det ut som om det var kun jeg og Kristoffer som skulle på der. Rett før bussen skulle dra, kom derimot Elise og Ingrid, deretter Oddmund, og helt til slutt Gina. I Moss kom resten av gjengen på, deriblant Sarah, Fredrik, Oda, Christian, og en haug med Øreåsen-folk. Stakkars Karl hadde stått på feil sted, og måtte plukkes opp ved Sonsveien. Bussen kjørte og kjørte, og vi kom endelig fram til stranda i halv to-tida. Der måtte vi sjekkes inn og få armbånd, og ikke minst få sjekka bagasjen vår. Jokke var den ansvarlige, men heldigvis var han ikke i sitt sedvanlige sadistiske humør da det var min tur, og kjente bare så vidt på sekken min før han sa at den var godkjent. Det morsomste som skjedde der nede var riktignok det faktum at Yri plutselig dukka opp rett etter oss, by total coincidence.

Vi ankom selve Utøya i to-tida, og Martin holdt en flott innledning for oss. Vi slet litt mye med å få opp teltet til Oda, men etter en del hjelp fikk vi det endelig opp og kunne "pakke ut." Det ble fort tid for politisk verksted, og jeg og Einar stakk på et foredrag med generalsekretæren i NOAS, om human flyktning- og innvandringspolitikk. Det kunne vært veldig interessant og lærerikt, om det bare hadde vært en annen innleder, for denne generalsekretæren.. Han var dørgende kjedelig. Praktisk verksted en halvtime etterpå, var mye morsommere. ”Den kjente gitaristen” Paal Mangerud fortalte oss om en rekke artister og band som hadde mye politisk innhold i tekstene sine, og blant de mest omtalte var Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius.

En gang etter dette satt jeg, Sarah og Gina i teltet til Oda og ble sminka av hverandre. Jeg endte opp med enorme mengder mascara og øyenskygge, sistnevnte var riktignok ikke på veldig lenge før jeg tørka den vekk. Einar tok meg så med på en liten omvisning av øya, viste meg Nakenodden, deler av Kjærlighetsstien, og bakken, før vi møtte på Christian. På et tidspunkt begynte han så å bytte mellom dialekter, først fra Østlandsk til Stavangersk, til Haugesundsk, til Bergensk, for så å begynne å prate på svensk, dansk, tysk, fransk og latin (!!). Jeg tror ikke jeg har vært så fascinert på lenge. Etter å ha stått på fotballbanen/ved Bolsjevika ei lita stund, gikk vi bort og satte oss på en morken trekasse på Brygga, som etter ei stund gav etter, og vi holdt på å dette baklengs ned på fua i vannet alle mann. Utrolig festlig, egentlig. I Bakken fant vi så en herlig liten terrier, som vi besluttet å kalle opp etter Forsberg. Ikke husker jeg hvordan i all verden vi kom på det, men gøy var det.. Utrolig gøy.

Senere hadde jeg og Kristin planer om å dra på quiz i nattcaféen, men i og med at den var rimelig stappa, ble det til at vi heller satte oss ved bålet oppe ved Finnmarksleiren (tror jeg), hvor vi lenge ble torturert av musikken til Karl. Vi fikk endelig prakka på folket litt av min musikk, og jeg, Kristin og Einar prøvde å få i gang litt allsang, noe som det dessverre ikke ble allverdens av.

Torsdagen starta med at Jonas Gahr Støre holdt innledning, og det ble åpnet for debatt da han var ferdig. Jonas var, som alltid, veldig flink på talerstolen, og visste nøyaktig hva han skulle si for å mykne oss opp, eller whatnot. Han uttalte blant annet at uten Utøya hadde ikke AUF vært det samme, og dermed heller ikke Arbeiderpartiet, Norge, eller verden. Ergo; uten Utøya hadde ikke verden vært den samme! Denne dagen ble det ikke tid til noe politisk verksted (ikke det at jeg husker hva søren vi gjorde istedet), men på praktisk så stakk vi på et foredrag om Arbeiderhistorie og ideologi, holdt av Reiulf Steen. Han var tidligere AUFer, flink til å snakke for seg, og hadde humor. Vi måtte dessverre gå litt før han var ferdig, da vi hadde fotballkamp. Ikke det at vi vant eller noe. Det beste resultatet vi oppnådde i fotball var uavgjort 0-0 mot Oslo, og tapte ellers mot Oppland (endte på 2. plass totalt sett) og Nordområdene. Sistnevnte kamp er noe av det morsomste jeg har vært med på, jeg og Silje sto og lo hele tida av hvor aggressive alle skulle være.

På kvelden var det tid for konsert, først med Blind Archery Club. Christian, Einar, Kristin og jeg sto og hadde det koselig nok, og vi tre sistnevnte var litt med også, klappa litt og sånt. Da Christian fortalte at han egentlig ikke likte musikk, så vi ingen annen løsning enn å tvinge ham til å klappe og ha det litt gøy, noe det virka som om vi fikk til (eller ka?). Kristin fant som vanlig en fyr hu syns var pen, og fikk meg til å ta bilder av ham. Da BAC var ferdige, forsvant vi øyeblikkelig fra området, i protest mot Karpe Diem som var neste band ut. Vi gikk og satte oss ved Østfoldleiren, hvor alle Karpe-mislikerne satt. Mens vi satt her fikk jeg button i håret av Gina, flette av Shakeel, og fant ut at Christian var en særdeles god pute. Forøvrig fant Einar ut det samme om meg. Vi ble sittende der lenge, og bevegde oss oppover mot hovedhuset da Utøyasjekker’n nærma seg. Mens vi utafor, kom vi i snakk med Yri og Jokke, og Christian overtok kameraet mitt. Tror jeg. Uansett. Vi hadde det veldig gøy der vi sto, og tulla enormt mye og tok hauger av bilder. Inne, på Utøyasjekker’n, ble Oda den heldige som ble valgt ut av Kristian fra Rogaland, til stor jubel fra salen og til stor oppmerksomhet fra Planet Utøya de neste dagene.

Det var så tid for speed-dating, og heldigvis var jeg ikke alene der, da Yri også var med. Det var definitvt noe av det kjipeste jeg har vært med på, og jeg skal aldri på det igjen, om jeg så får betalt for det. Da alt dette var ferdig, fant vi oss et bål, nærmere bestemt Akershus-bålet, og satt der. Vi var altså Kristin, Einar og jeg, og vi fikk senere selskap av Oddmund og noen til. Der satt vi så ei stund, og sang litt med når vi kunne teksta.

Fredagen starta med en likestillingsdebatt, hvor Trond Giske, Martine Aurdal (redaktør i Ny Tid og SV’er) og Sissel Rønbeck (LO) stilte opp som innledere. Det ble som vanlig åpnet for debatt da alle tre hadde fått sagt det de skulle si. De to timene hele saken varte var ganske uutholdelige, da vi satt på hardt steingulv inne i Storesalen. Vi tilbrakte strengt tatt en god del timer sittende der inne, noe diverse lemmer fikk gjennomgå for senere.

Det ble hverken politisk eller praktisk verksted den dagen, istedetfor gikk vi (Einar, Christian, jeg, Oddmund, Elise, Ingrid, Ole, Rikke ++) for å vasse litt på Nakenodden. Vannet var usannsynlig deilig, så jeg hoppa like så godt uti, med alle klærne på. Herlig forfriskende. Jeg prøvde å få noen andre med ut i vannet, men alle var pyser og satt bare på land med bena i vann. Etter å ha tatt havfruebilder av Oddmund, plaskebilder av meg, skjenna på Christian for å røke og diverse andre ting, gikk vi tilbake til leiren. Der fikk jeg mitt fortsatt bløte hår tupert, og var dermed tupøse. Christian, som tuperte, var tupør. Der lå vi ei stund, før Christian plutselig kom på at klokka måtte være mye, og fant ut at han hadde missa båten og bussen han skulle ta, og måtte dermed ta neste. We said bye-bye like etter det.

Senere på kvelden var det tid for stand-up, og jeg må ærlig si at jeg var veldig skeptisk til det. Men, etter bare noen få minutter, var jeg helt frelst, og lo mer enn jeg har gjort på lenge. FrP-krenkelser på AUF-leir gjør seg bra, for å si det sånn. Og stakkars Dag Sore-Ass... Hahgha.

Etter stand-up var det tid for karaoke, og da jeg og Yri hadde sitti og sunget med på det meste som var av sanger, fant vi ut at vi likesågodt kunne gå opp på scena og synge selv. Vi valgte ut den eneste Queen-sangen som var i heftet, og gikk på scena kort tid før det hele skulle avsluttes. Å stå der oppe og synge var noe av det verste jeg har vært med på, selv om noen faktisk reiste seg opp og begynte å danse.

Deretter var det tid for nattkino, og filmen var The Last King of Scotland. En veldig sterk film, og jeg måtte til tider snu meg vekk. Da den var ferdig klokka fire, fant vi ut at ”oi, det var visst lyst ute.” Jeg og Kristin kom da fram til den konklusjonen at vi ikke ville få sove, så vi gikk ned til Nakenodden hvor Kristin vaska håret sitt, før vi vandra litt rundt, og så la oss til å sove på talerstolen i bakken og sov en totimerstid.

En time etter at vi våkna var det tid for volleyballkamp, som vi tapte 2-1. Så var det tid for ”leirens høydepunkt”, aka Jens på besøk. Paal underholdt som vanlig massene med litt sang og gitarspill før the big guy kom og holdt ei rimelig lang, men bra, innledning. Nok en gang ble det åpna for debatt, og jeg ble igjen overraska over hvor mange som tok denne sjansen, og utnytta den så bra.

Så, klokka to, var det tid for gjørmekasting. Egentlig, ihvertfall, det hele endte opp med å bli utsatt to timer pga. lite passende tid for Eskil og Martin. I og med at Rogaland hadde volleyballkamp, var det bare Kristin, Jokke og jeg som kunne samle gjørme. Vi gikk opp i skogen, litt rundt Kjærlighetsstien (kjærlighetssti my ass, det er faen meg bare plass til én i bredden!) og fylte fire bøtter med jord, som igjen var full av barnålet, kongler, småsteiner og diverse insekter. Ugh. Da vi skulle fylle vann, var vi derimot så heldige at det hadde danna seg et gjørmehull der, og fikk dermed fylt opp fire bøtter til med denne kvalitetsgjørma som stinka dritt. Vi fant ut at vi måtte være veldig tilgivende mot hverandre mens vi holdt på der, ellers ville alle bli dekka i gjørme, og det klarte vi ganske greit å unngå. Selv om klærne våre riktignok ble såpass gjørmete at de ikke kunne brukes mer. Å true med å gi klem til ukjente folk når man er dekka i gjørme, er forresten særdeles gøy. Noe Jokke fort fant ut.

Selve gjørmekastinga var utrolig morsom. Truls og Stine Renate var de første som ankom, og de første kasterne fikk dermed få å velge mellom. Eskil og Martin kom litt senere, og ble dratt med, selv om de tydeligvis ikke helt hadde planlagt å ”step up.” Tonje var den siste som kom, og fikk straks ei hel bøtte over seg. Det var utrolig hvor mange som faktisk brukte penger på dette, spesielt alle de som betalte en hundrings for en hel bøtte. Ah, herlig gøy. Vi samla tross alt inn over 1100 kr også, og jeg må si at vår aksjon var den beste av de som ble holdt. Mye bedre enn den kyss- og klemmeboden, hvor man skulle betale 10 kr for å få en klem eller noe.

Senere var det tid for auksjon, og hår, luftmadrasser, minnepenner og mennesker var blant tinga som ble auksjonert bort. Eskil ble solgt for 300,- og Martin for 600,-, og de nye eierne uttalte at de skulle strippe/danse i Storsalen senere på kvelden. Litt senere var det tid for Rockeverkstedets og Arbeiderkorets framføring av det de hadde drevet med, noe som egentlig var rimelig kjedelig. Såh, jeg benytta anledninga til å sove litt. I halv ti-tida begynte Sentralstyrets Underholdning, og det var vanvittig gøy. Syke, syke revyen. Ting som Paal, som liten unge, plutselig begynte å kline med moren sin, og Martin som trakk hånda si vekk ekstremt fort vekk fra Paal, er ting jeg aldri kommer til å glemme. Ei heller synkronsvømming på land, grunnet allergi!

Etter dette gikk vi ut, og nok en gang ble kameraene våre flittig brukt. Vi dansa, vi sang, vi hypra generelt. Jeg forsvant i teltet til Einar, og vi satt der og snakka litt, før Oddmund og Jørgen også joina oss. Etter å ha sitti der en times tid gikk jeg tilbake til hypre-folka, som satt ved Trøndelag-bålet. Der ble det enda litt mer bildetaking, litt allsang og litt sånn, før jeg gikk og la meg i tre-tida.

Søndag var avreisedag, og alle måtte pakke og rydde en hel haug før vi skulle ta båten halv to. Fikk heldigvis sagt hadet til Yri og Jokke, riktignok etter at Jokke hadde fått børsta håret mitt (øh). Hjemturen gikk overraskende fort, og resten av søndagen ble brukt til å mimre fra turen og lese i den nye Harry Potter-boka.

Kort oppsummert var Utøya noe av det beste jeg noensinne har vært med på. Det var fire dager fullstappa med moro, med lærdom, med herlige mennesker. Jeg ble kjent med nye folk, både fra Østfold og fra andre steder, og jeg ville ikke gått glipp av opplevelsen for noe som helst. Jeg bare gleder meg til neste år, til neste Utøya-leir.

Og til alle kjente som var der; jeg savner dere og gleder meg til å møte dere igjen. AUFere generelt er herlige folk.

This is a test... Testing the left speaker, one, two.

Cloroform - Stereophonic reproduction. Haha, de er så herlig sære.

Så var det fortsatt sommerferie, ja. Og det har det snart vært i fire uker. I går var det fire uker igjen.
I går hengte jeg også opp litt plakater i byen, for Månefestivalen. Men, strengt tatt ble det mer parklife, aka ligging på gress.

Dagen i dag har gått med til å vaske hjemme, handle mat og slikt, og ikke minst; pakke. Utøya awaits. Tenk, om tolv timer sitter jeg sannsynligvis på bussen, som da kjører avsted hvert øyeblikk. Den skal frakte oss hele veien til øya. Utøya. Ææk. Jeg har gått rundt og venta på dette sida jeg først ble medlem i AUF, sånn ca. Og endelig er dagen kommet. Pappas enorme sekstifemliterssekk er ferdig pakka, og den veier i overkant av 16 kilo. Jeg kommer til å dø om jeg må bære den langt.

Ellers er vel dette en passende plass å bedrive litt shameless self-promotion på. Såeh, her følger en link til anmeldelsen min av Metallica på Valle Hovin den 10. juli. Er ikke skribent der nei, men jeg sendte klage og lurte på hvorfor de ikke hadde skrevet noe om årets store musikkbegivenhet ennå. Jeg fikk svar om at de hverken hadde fått tak i billett eller presseakkreditering, og jeg ble dermed oppfordra/utfordra/whatever you like til å skrive en leseranmeldelse selv...

Så enjoy. Savn meg mens jeg er borte. Meldinger er alltid kos.
http://www.musikknyheter.no/news/2637

Lady Justice has been raped

Metallica - ...And justice for all. Metalli'fuckin'ca! METALLICA!

Jesus, mann. Jeg tror det er beste konserten jeg noensinne har vært på. Metallica. Mine fjortishelter, mine nåværende helter, egentlig. De var liksom det første ordentlige bandet jeg hørte på, med unntak av Nirvana (og Spice Girls. Men hei.. ordentlig band?). Så gårsdagen var stor, for å si det sånn.

Jeg ankom Helsfyr t-banestasjon klokka elleve, og fulgte etter noen random fyrer med handleposer fulle av mat og campingstoler bort til Valle Hovin, hvor jeg sendte melding til Christian og ble henta dit hvor han sto med to kompiser. Veldig kort etter fikk han melding fra Silje om at hu var der snart, så da gikk vi tilbake til t-banestasjonen og henta henne. Det var utrolig rart å møte henne, jeg mener, vi har jo snakka sammen i 5 år eller noe, men aldri møtt hverandre. Men uansett, kjempekoselig.

Men ja.. I og med at dørene ikke åpna før 17.00 og jeg var der fra klokka elleve, innebar det altså seks timers køing for meg. De første to timene eller så var behagelige, da vi først satt helt inntil gjerdet, og kunne dermed sitte på det. God plass var det óg. Så var det noen som bestemte seg for å trekke helt fram til porten, og da fikk vi en enda bedre plass, kanskje to meter fra porten, på tørr asfalt, og et gjerde å lene oss inntil. Det var herlig så lenge det varte, det vil si fram til en vakt ropte til oss at ingen kom inn, med mindre alle trakk ti meter tilbake, til bak et gjerde de satte opp. Bak det gjerdet venta det noen særs lange og trange timer på oss. Vi kom riktignok på talefot med noen kule folk, da! Metallica har utrolig kul og åpen fans. Tatoveringfyren var kul, og ...And justice-tatoveringa hans var vanvittig kul. Jeg vil ha den, bare i litt mindre format! Så var det fyrene fra Kristiansand, som også likte AC/DC mye, som Christian begynte å snakke med, og han fyren som var 198 cm. Veldig høy, altså. Jah. Forøvrig var det litt koselig å stå der sånn ellers også, ihvertfall da de drev og testa ut fyrverkeriet som skulle brukes under One (noe vi ikke visste da), da det ble masse klapping og hoiing for hver rakett som ble skutt ut. O herlige stemning!

Da vi endelig slapp inn klokka fem, var det full fart inn i moshpiten og bort til scena. Jeg endte opp på andre rad, og så meg veldig fornøyd med det. Turbo var planlagt å gå på klokka seks, og jo lengre tid som gikk, jo mer trengsel ble det. Turbo var flinke de, men innfridde ikke helt forventningene jeg hadde. Publikum skuffa også noe, det var ikke så mange som tok av, i det minste ikke der hvor jeg sto. Etter noen sanger skjønte jeg at jeg ikke orka å stå der hele tida, og trakk meg tilbake da de hadde spilt ferdig.

Etter mye om og men og mange samtaler og meldinger fram og tilbake, fant jeg endelig Alex. I miniskjørt, tights og sånne bronsesko. Veldig sært. Uansett. Vi var happy for at HIM spilte så lenge som de gjorde (tre kvarter oder so), for da hadde vi tid til å kjøpe t-skjorter og sånt. Vi fikk framover mot scena litt før halv ni, og manøvrerte oss fram til en grei plass, rundt 20 meter fra scena kanskje. Vi endte opp ved sida av en fyr i grønn kilt, som skulle vise seg å være veldig morsom. Da gutta kom på litt over ni, var det umiddelbar stemning. De åpna med Creeping Death, og det var herlig fra første stund. Fuel var andre sang, og vestlendingen med kilt var i fullt partymodus og kyssa håret til Alex. Jo lenger konserten varte, jo bedre ble den. Allsangen under the Memory Remains var magisk. 40 000 manns som sang "na na na na na na na, na na nanana" delen i et par-tre minutter etter at de hadde avslutta sangen, var noe av det beste jeg har vært med på. Brølet som kom da Kirk begynte på introen til Nothing Else Matters. De første tonene av Sad But True. One. Maskinpistolskuddene i begynnelsen av plateversjonen var erstatta av et helvetes pyroshow, med "eksplosjoner" hist og pist på scenen. Det var vanvittig stilig, og utrolig høyt. Så kom gutta på. Først James, med en blå spot på seg, etterfulgt av Kirk, Lars og til slutt Rob (video her: http://www.youtube.com/watch?v=0bbf1xZ8KuA). Så, da alle trodde at det var slutt på pyroshow og sangen hadde vart en stund, kom det igjen. "Landmine *BANG* has taken my sight! Taken my speech! Taken my hearing! Taken my arms! Taken my legs! Taken my soul! Left me with live in hell." Fyren i kilt var stadig veldig morsom, helt fra til han pissa der han sto. På de som stod foran ham.. Sikkert veldig gøy å være dem akkurat da. Men uansett, han var festlig, og sørga for at jeg og Alex fikk mang en latter der vi sto.

Og hvordan de takka publikum da de skulle gå av første gang.. De kasta ut plektere, trommestikker, vann, juice, you name it. Da de hadde stått der i sikkert ti minutter og publikum fortsatt ikke hadde gitt seg med klapping og hoiing, tok de like så godt et nummer til, Whiplash. Da publikum fortsatt ikke ga seg etter denne, satte de i gang med Seek & destroy også. Åh, det var herlig, det. En av yndlingssangene mine, og det var så vanvittig gøy. Det ble den siste sangen, men for en avslutning. Da den var ferdig, var det ikke slik at de bare gikk av. Å nei. Hver og en av gutta gikk fram til mikrofonen til James, og sa noen ord. Først ut var James, etterfulgt av Kirk og Rob, og til slutt kom Lars. Som, til min lykke, snakka dansk til publikum, og som, til alles lykke, lovte at de skulle komme tilbake neste år, på neste turné. De kunne rett og slett ikke ha sørga for en bedre avslutning enn det, enn med et løfte om å komme tilbake snart. For jeg skal tilbake på Metallica. Jeg tror nesten jeg vil si at dette er den beste konserten jeg noensinne har vært på. Noensinne.

Etter konserten kom vi oss ut rimelig fort, og slang oss ned på gresset. Vi fant tanta og onkelen til Alex, og bega oss ut på leting etter Ane og Silje. Vi fant dem dessverre ikke, og hadde heller ikke tid til å si hadet til Silje og Christian. Vi bega oss så på vei til nattas overnattingsplass, og fikk følge av noen vestlendinger på veien dit som lurte på hvor de kom om de fulgte den veien. Vi kom litt i snakk med de, og jeg snakka den hybriden min av vestlandsdialekter til de. Jeg spurte dem så hvor de var fra, og fikk som svar at de var fra henholdsvis Stavanger og Egersund. Og jeg var fra Stavanger, eller? "Neei, eg bor i Fredrikstad, faktisk." svarte jeg, sant som var. Ja, men du komme vel frå Vestlandet, då? "Hehe, nei, eg gjerkje det. Eg bare lige dialektå, så eg he lert meg an." Det syns de visst var veldig rart, men morsomt og. Vi skilte lag med fyrene, og kom fram til endestasjonen vår, til mat, til drikke, til varme og myke senger.

Dagen etter tilbrakte vi en del tid i Oslos gater. Vi ble kjørt til Grünerløkka, hvor vi gikk inn i en morsom butikk ved navn Neseblod. Diskuterte gårsdagens konsert litt med fyren som jobba der, og gjorde noen småinnkjøp. Gikk så nedover Markveien og Torggata mot Youngstorget, stakk innom Sound of Noise og Tiger på veien dit. Råkk og Rålls i Akersgata var nestemann ut, hvor jeg fikk kjøpt meg Wolfmother - Wolfmother ogPlacebo - Teenage angst (single), og Alex fikk kjøpt seg en Hammerfall-promo. Så stakk vi innom FRS, jeg kjøpte Wunderkammer - The sun was setting behind, før vi kom til Body Map. Og gjett hvem vi så der. Oh yeah, fyren med kilt. Hihi. Sist, men ikke minst, tok vi en svipptur innom Platekompaniet, hvor jeg kjøpte Wolfmother - Dimensions. Vi løp til toget, og hadde en black metal-fylt hjemtur. Fin slutt på en HERLIG opplevelse, på noe som kommer til å være et minne for livet.

Setlista, ifølge metontour.com:
Creeping Death
Fuel
Wherever I May Roam
Disposable Heroes
Welcome Home (Sanitarium)
...And Justice For All
The Memory Remains
No Leaf Clover
Orion
Fade To Black
Master of Puppets
Battery
- - - -
Sad But True
Nothing Else Matters
One
Enter Sandman
- - - -
Whiplash
Seek and Destroy

Dog, både Dagsavisen og VG påstår at de også spilte For Whom the Bell Tolls, og førstnevnte påstår også at The Four Horsemen og Unforgiven ble spilt. I however do not have any recollection of this....

I gotta get back, girl, on the love train

Wolfmother - Love train. Jeg blir ikke lei!

Jah... Læng sida. Jeg har vært i Irland. Irland er fint, og særdeles grønt. Liten oppsummering av oppholdet kanskje? Jeg syns jeg hører et rungende ja? Okai, let's go.
Vi var først tre dager i Dublin, som forøvrig er en særdeles kaotisk by. Forvirrende sted, jeg ble aldri helt sikker på hvor vi var. Mange fine butikker, blant annet en cd-sjappe jeg presterte å bruke €40 i den første dagen vi fikk rundt. Way to go. Var selvfølgelig en haug med andre cd-sjapper og, men jeg hadde litt begrensa med penger.. De tre dagene gikk for det meste med til å labbe rundt i byen, spise og sove. Vi tok en tur innom Trinity College og fikk en guida tur der, så vel som vi så the Book of Kells på samme sted. Vi tok bussen flere ganger om dagen, og det var nesten utelukkende sånne morsomme toetasjesbusser som kjørte usannsynlig fort og stoppa 10 cm fra bilen foran. Dublin har også god ferskpressa juice, og relativt billig internettilgang. Jeg mener, jeg fikk 40 minutter på en pc for €2.

Etter de tre dagene i Dublin, bar det ut på landeveien. Landeveien som, på sine smale og svingete deler, oftest hadde en fartsgrense på 100 km/t. Så, når landeveien ble til svær motorvei, ble fartsgrensa senka til 60 km/t. Eeh. Vi fikk det ikke helt til å stemme vi heller, nei. Hver dag begynte vi kjøringa i elleve-tida, og ga oss i seks-tida. Vi var turer innom Athy, Clonmel, Clonakilty, Kenmare, Dingle, Tralee, Kinsale, Kilkenny... Og ja, jeg tok moroa i navnet. Jeg måtte forklare for mamma og pappa, haha.

Men sånn generelt om Irland; det er grønt. Veldig grønt. Men, i motsetning til hva jeg trodde, er det ikke bare gress der. Det er masse skog, og noe av det stiligste jeg så der var når trær på hver side av veien hadde vokst inn mot hverandre, sånn at de danna en slags grønn tunnel. Sinnsykt stilig syn, gøy å kjøre gjennom og titte ut, og bare se en massiv vegg av grønt på alle sider (okei, ikek foran eller bak). Masse sauer var det og, helt vanlige hvite, blackfaces og geiter óg. Kuer óg. Irske puber er koselige, og live irsk musikk er herlig. Spesielt på An Teach Beag, hvor det var to fyrer som spilte akustisk. Iih, jeg vil tilbake.

Så, når vi kom hjem igjen, var Gunni og Logi her, og de blir her fram til 16. tror jeg. I går ble det masse badmintonspilling, alle spilte mot alle. Gøy. Senere stakk jeg til Håkon, vi så på film, spilte guitar hero og så litt på Live Earth. Vanvittig humor da han skulle prøve å etterligne krabbegåinga til Rob. Jeg fatter ikke åssen Rob får det til! Eller, selve gåinga er jo ikke så altfor vanskelig.. Men å spille bass samtidig? Ufattelig. Sånn ellers... Wolfmother er herlige. Nå gikk jeg hen og meldte meg inn på et forum, and I dig it. Metallica er også herlige nå. Og det er bare et par dager til jeg skal på konsert! Weee.