Lady Justice has been raped

Metallica - ...And justice for all. Metalli'fuckin'ca! METALLICA!

Jesus, mann. Jeg tror det er beste konserten jeg noensinne har vært på. Metallica. Mine fjortishelter, mine nåværende helter, egentlig. De var liksom det første ordentlige bandet jeg hørte på, med unntak av Nirvana (og Spice Girls. Men hei.. ordentlig band?). Så gårsdagen var stor, for å si det sånn.

Jeg ankom Helsfyr t-banestasjon klokka elleve, og fulgte etter noen random fyrer med handleposer fulle av mat og campingstoler bort til Valle Hovin, hvor jeg sendte melding til Christian og ble henta dit hvor han sto med to kompiser. Veldig kort etter fikk han melding fra Silje om at hu var der snart, så da gikk vi tilbake til t-banestasjonen og henta henne. Det var utrolig rart å møte henne, jeg mener, vi har jo snakka sammen i 5 år eller noe, men aldri møtt hverandre. Men uansett, kjempekoselig.

Men ja.. I og med at dørene ikke åpna før 17.00 og jeg var der fra klokka elleve, innebar det altså seks timers køing for meg. De første to timene eller så var behagelige, da vi først satt helt inntil gjerdet, og kunne dermed sitte på det. God plass var det óg. Så var det noen som bestemte seg for å trekke helt fram til porten, og da fikk vi en enda bedre plass, kanskje to meter fra porten, på tørr asfalt, og et gjerde å lene oss inntil. Det var herlig så lenge det varte, det vil si fram til en vakt ropte til oss at ingen kom inn, med mindre alle trakk ti meter tilbake, til bak et gjerde de satte opp. Bak det gjerdet venta det noen særs lange og trange timer på oss. Vi kom riktignok på talefot med noen kule folk, da! Metallica har utrolig kul og åpen fans. Tatoveringfyren var kul, og ...And justice-tatoveringa hans var vanvittig kul. Jeg vil ha den, bare i litt mindre format! Så var det fyrene fra Kristiansand, som også likte AC/DC mye, som Christian begynte å snakke med, og han fyren som var 198 cm. Veldig høy, altså. Jah. Forøvrig var det litt koselig å stå der sånn ellers også, ihvertfall da de drev og testa ut fyrverkeriet som skulle brukes under One (noe vi ikke visste da), da det ble masse klapping og hoiing for hver rakett som ble skutt ut. O herlige stemning!

Da vi endelig slapp inn klokka fem, var det full fart inn i moshpiten og bort til scena. Jeg endte opp på andre rad, og så meg veldig fornøyd med det. Turbo var planlagt å gå på klokka seks, og jo lengre tid som gikk, jo mer trengsel ble det. Turbo var flinke de, men innfridde ikke helt forventningene jeg hadde. Publikum skuffa også noe, det var ikke så mange som tok av, i det minste ikke der hvor jeg sto. Etter noen sanger skjønte jeg at jeg ikke orka å stå der hele tida, og trakk meg tilbake da de hadde spilt ferdig.

Etter mye om og men og mange samtaler og meldinger fram og tilbake, fant jeg endelig Alex. I miniskjørt, tights og sånne bronsesko. Veldig sært. Uansett. Vi var happy for at HIM spilte så lenge som de gjorde (tre kvarter oder so), for da hadde vi tid til å kjøpe t-skjorter og sånt. Vi fikk framover mot scena litt før halv ni, og manøvrerte oss fram til en grei plass, rundt 20 meter fra scena kanskje. Vi endte opp ved sida av en fyr i grønn kilt, som skulle vise seg å være veldig morsom. Da gutta kom på litt over ni, var det umiddelbar stemning. De åpna med Creeping Death, og det var herlig fra første stund. Fuel var andre sang, og vestlendingen med kilt var i fullt partymodus og kyssa håret til Alex. Jo lenger konserten varte, jo bedre ble den. Allsangen under the Memory Remains var magisk. 40 000 manns som sang "na na na na na na na, na na nanana" delen i et par-tre minutter etter at de hadde avslutta sangen, var noe av det beste jeg har vært med på. Brølet som kom da Kirk begynte på introen til Nothing Else Matters. De første tonene av Sad But True. One. Maskinpistolskuddene i begynnelsen av plateversjonen var erstatta av et helvetes pyroshow, med "eksplosjoner" hist og pist på scenen. Det var vanvittig stilig, og utrolig høyt. Så kom gutta på. Først James, med en blå spot på seg, etterfulgt av Kirk, Lars og til slutt Rob (video her: http://www.youtube.com/watch?v=0bbf1xZ8KuA). Så, da alle trodde at det var slutt på pyroshow og sangen hadde vart en stund, kom det igjen. "Landmine *BANG* has taken my sight! Taken my speech! Taken my hearing! Taken my arms! Taken my legs! Taken my soul! Left me with live in hell." Fyren i kilt var stadig veldig morsom, helt fra til han pissa der han sto. På de som stod foran ham.. Sikkert veldig gøy å være dem akkurat da. Men uansett, han var festlig, og sørga for at jeg og Alex fikk mang en latter der vi sto.

Og hvordan de takka publikum da de skulle gå av første gang.. De kasta ut plektere, trommestikker, vann, juice, you name it. Da de hadde stått der i sikkert ti minutter og publikum fortsatt ikke hadde gitt seg med klapping og hoiing, tok de like så godt et nummer til, Whiplash. Da publikum fortsatt ikke ga seg etter denne, satte de i gang med Seek & destroy også. Åh, det var herlig, det. En av yndlingssangene mine, og det var så vanvittig gøy. Det ble den siste sangen, men for en avslutning. Da den var ferdig, var det ikke slik at de bare gikk av. Å nei. Hver og en av gutta gikk fram til mikrofonen til James, og sa noen ord. Først ut var James, etterfulgt av Kirk og Rob, og til slutt kom Lars. Som, til min lykke, snakka dansk til publikum, og som, til alles lykke, lovte at de skulle komme tilbake neste år, på neste turné. De kunne rett og slett ikke ha sørga for en bedre avslutning enn det, enn med et løfte om å komme tilbake snart. For jeg skal tilbake på Metallica. Jeg tror nesten jeg vil si at dette er den beste konserten jeg noensinne har vært på. Noensinne.

Etter konserten kom vi oss ut rimelig fort, og slang oss ned på gresset. Vi fant tanta og onkelen til Alex, og bega oss ut på leting etter Ane og Silje. Vi fant dem dessverre ikke, og hadde heller ikke tid til å si hadet til Silje og Christian. Vi bega oss så på vei til nattas overnattingsplass, og fikk følge av noen vestlendinger på veien dit som lurte på hvor de kom om de fulgte den veien. Vi kom litt i snakk med de, og jeg snakka den hybriden min av vestlandsdialekter til de. Jeg spurte dem så hvor de var fra, og fikk som svar at de var fra henholdsvis Stavanger og Egersund. Og jeg var fra Stavanger, eller? "Neei, eg bor i Fredrikstad, faktisk." svarte jeg, sant som var. Ja, men du komme vel frå Vestlandet, då? "Hehe, nei, eg gjerkje det. Eg bare lige dialektå, så eg he lert meg an." Det syns de visst var veldig rart, men morsomt og. Vi skilte lag med fyrene, og kom fram til endestasjonen vår, til mat, til drikke, til varme og myke senger.

Dagen etter tilbrakte vi en del tid i Oslos gater. Vi ble kjørt til Grünerløkka, hvor vi gikk inn i en morsom butikk ved navn Neseblod. Diskuterte gårsdagens konsert litt med fyren som jobba der, og gjorde noen småinnkjøp. Gikk så nedover Markveien og Torggata mot Youngstorget, stakk innom Sound of Noise og Tiger på veien dit. Råkk og Rålls i Akersgata var nestemann ut, hvor jeg fikk kjøpt meg Wolfmother - Wolfmother ogPlacebo - Teenage angst (single), og Alex fikk kjøpt seg en Hammerfall-promo. Så stakk vi innom FRS, jeg kjøpte Wunderkammer - The sun was setting behind, før vi kom til Body Map. Og gjett hvem vi så der. Oh yeah, fyren med kilt. Hihi. Sist, men ikke minst, tok vi en svipptur innom Platekompaniet, hvor jeg kjøpte Wolfmother - Dimensions. Vi løp til toget, og hadde en black metal-fylt hjemtur. Fin slutt på en HERLIG opplevelse, på noe som kommer til å være et minne for livet.

Setlista, ifølge metontour.com:
Creeping Death
Fuel
Wherever I May Roam
Disposable Heroes
Welcome Home (Sanitarium)
...And Justice For All
The Memory Remains
No Leaf Clover
Orion
Fade To Black
Master of Puppets
Battery
- - - -
Sad But True
Nothing Else Matters
One
Enter Sandman
- - - -
Whiplash
Seek and Destroy

Dog, både Dagsavisen og VG påstår at de også spilte For Whom the Bell Tolls, og førstnevnte påstår også at The Four Horsemen og Unforgiven ble spilt. I however do not have any recollection of this....