Nei, ikke utdrag fra en sang. Heller Arbeiderpartiets motto under årets valgkamp.
Skoledebatter i går, skoledebatter i går, skoledebatter hele denne uka, skoledebatter på mandag. First things first.
Mandag var det Greåker og Borg vgs. som sto for tur. Debatten på Greåker skulle begynne klokka ni, og det betød da at jeg måtte stå opp klokka seks for å busse til Sarp halv åtte. Dette var den eneste skolen hvor pressen var tilstede, noe som resulterte i at FpUs Erlend Wiborg og Unge Høyres Fredrik Punsvik holdt seg hakket mer saklige enn det de gjorde ellers. Forsberg var vår representant, og jeg syns han klarte seg godt, med tanke på at det var hans første skoledebatt i år.
På Borg kom Eskil for å representere AUF/Ap, og klarte seg bra og holdt et godt åpningsinnlegg, samt kom med gode argumenter og en vits for å slå tilbake mot Punsviks bitchslap om at Ap minner ham "...om en kåt fjortenåring; de lover og lover, men når alt kommer til saken, så klarer de ikke å prestere."
Etterpå ble det pizza på Pizzanini etterfulgt av kaffe, deretter en svipptur til Fredrikstad for å stå på stand med LO, men bare for å finne ut at de var ferdige da vi ankom Plankebyen. Da bar det rett tilbake til Sarp og kontoret, hvor litt etterarbeid gjensto.
Tirsdag hadde en dårlig start, dvs. jeg klarte å forsove meg og endte opp med å måtte gjøre meg klar på tjue minutter. Jan, Pi og Elise henta meg på bussterminalen, og sammen kjørte vi til Kirkeparken i Moss hvor dagens første debatt skulle foregå. Heller ikke her var det presse tilstede, og Torp brukte anledningen til å juge, til å anklage Ap for løgn (uten å kunne backe det opp), og ikke minst holde opp plakater med påskriftene "LØGN" og "pissprat" mens Truls (Wickholm, Ap'er/AUFer som sitter på tinget) snakka. Kjempesaklig, med andre ord.
Malakoff var satt opp til å ha debatt en halvtime etter at debatten på Kirkeparken var ferdig, noe som resulterte i x antall svært stressa og nærtagende AUFere. Nok en gang prøvde Torp seg på morsomheter og usakligheter, men denne gangen var det faktisk en ordstyrer som ikke godtok dette, og forbød ham (og FpU) både plakater med påskrifter, ropert og andre ting som ikke hører hjemme i en saklig debatt. Dessverre var Torp på hjemmebane og showa som mest, og ordstyrer fikk dermed hele salen imot seg...
Turen gikk videre til Sarp og deretter videre til Momarken. Ikke det at vi klarte veien uten stopp. Alle var dødslitne, så i Askim stoppa vi ved en bensinstasjon og bare la oss ned på gresset og slappa av i fem minutter, rett og slett. Vel framme på Momarken var det null partifolk tilstede på standen, og vi gikk dermed på leting etter tjafs og annet rart, og Shakeel endte opp med å kjøpe smykker til seg selv, pluss ett til meg etter at jeg lovet ham et kvarters massasje som han fikk på hjemveien. Og det TIL TROSS for at han og Fredrik hadde verdens slemmeste humor og bare skrudde den jævlige trancemusikken opp på full guffe istedetfor å dempe den litt, som jeg ba dem om.
Men nok om politikk. For ei lita stund, jaffal. På lørdag var det Krocketfestivalen i Halden, hvor Kristin og jeg ble plassert til å sitte ved ei pølsevogn og selge pølser i sju timer til ende. En i utgangspunktet ytterst kjedelig jobb, men med masse underholdende mennesker rundt oss (og ikke minst pølseklypekrig), ble det etterhvert til en morsom affære. De morsomme menneskene inkluderer Alex, Joakim (random dude med festlig humor Alex kjente), den alltid morsomme Erlend og Peri. Klokka tolv var det tid for Goo Men-konsert, som vi kom inn på i bytte mot at vi rydda litt der inne. Herrlich. Morsom konsert, bandet ga alt og var festlige, men publikum kunne vært både bedre og større. La oss bare si at jeg sov ekstremt godt den natta, de syv timene jeg fikk sovet før vi sto opp for å rekke 11-toget til Fr.stad for å dra på aksjon.
Tuesday, August 28, 2007
Thursday, August 23, 2007
Bli inte en av dom som bare står där se'n, och säger att jag visste ingenting.
Bjørn Afzelius & Mikael Wiehe - Valet. I disse valgkamptider...
For ja, valgkampen er i full gang. Det samme er skolen. But first things first!
På tirsdag var det busslomme-aksjon, dvs vi kjørte i VKB fra Sarp mot Fredrikstad, og deretter til Moss. På veien stoppa vi på hvert eneste busstopp med ventende passasjerer, og ga dem en rose og flyer. Framme i Moss stakk vi ned på togstasjonen og bussgata og delte ut der, før vi gjennomførte noen husbesøk oppe i Øreåsen. Bussen hjem gikk ikke klokka 19, så da ble det til at jeg ringte Kristin og vi babla i litt over en time om mye rart.
Onsdag var det "Bestemor på anbud"-aksjon i Gågata i Fredrikstad. Kristoffer fikk en grå parykk og satt og "ble solgt," mens vi andre gikk rundt og delte ut flyers og snakka med dem som ville snakke. Jeg var så heldige (ehe) at jeg endte opp i en diskusjon med en fyr som virka som om han var imot demokrati, men heldigvis kom Fredrik fort til og hjalp til.
I morgen er det så aksjon i Fredrikstad igjen, "heltid/deltid-aksjon" i følge ukeplanen Mister leder i Østfold har sendt på mail. Vet nå ikke helt hva det vil gå ut på, men det finner jeg fort nok ut. På søndag er det på'n igjen med aksjon, denne gang i Sarp, før det braker i gang med skoledebatter rundt om i fylket hele neste uke. Noe som innebærer at jeg har søkt om permisjon hele uka.
Så var det andre ting.. and. Skole! Første uke i andreklasse er snart ferdig nu, and I must say, jeg gleder meg til neste uke. Vanlige skoleuke, altså. Eller okei, jeg gleder meg jo til neste uke med skoledebatter óg, men ja. Jeg liker de nye fagene. La oss ta det i kronologisk rekkefølge, oder something:
Mandag ble det tilbrakt 45 minutter i et varmt klasserom, hvor vi fikk noen nødvendige beskjeder. Tirsdag var det duket for første nye fag; medie- og informasjonskunnskap. Læreren fortalte hva faget gikk ut på, og det virka jaffal delvis spennende. Så var det to timer med Internasjonal engelsk, faget jeg hadde høyest forventninger til i år. Og uhm.. faget virker jo spennende nok, men læreren er det noe annet med. Jaja, man kan vel ikke være heldig med alle lærere. En time historie fulgte, et fag vi har en rimelig gammel, men kul lærer i.
Onsdag begynte med historie, etterfulgt av en dobbelttime spansk. Og damn, den nye spansklæreren er KUL! Det virka som om hele klassen digga ham, og jeg hadde ikke forventa noe annet. Etter et år med en streng lærer, var det befriende med en fyr som det virker som om tar litt lettere på ting, spøker og ler litt. Han sa til og med at han var veldig positivt innstilt til å prøve å få til en tur til Spania neste år, det hadde vært herlig, rett og slett.
Torsdag begynte til TREDJE TIME. Det var helt fantastisk å begynne så sent. Jeg mener... dagen begynte slik: våkne opp klokka 7. "Oh fuck! Jeg forsov meg!" *ta på seg morgenkåpe* "Men hei.. vent nå litt. Jeg begynner kvart på ti i dag! Jeg kan sove en time til!" Mm.. Det var herlig. Da jeg kom på skolen var det tid for media, to timer som gikk med til å opprette blogg, skrive innlegg, lese andres blogger og generelt loke på nett. Herlig slækt. Andre bloggen finner dere link til på profilen min, iom at den også skulle lages her. Talk about coincidence liksom, haha. Så var det spisefri, etterfulgt av første time med Kultur og kommunikasjon. Og oh my.. Jeg gleder meg allerede til timen i morgen, og til hele året med det faget, egentlig. Vi har en nynorskentusiast med interesse for musikk og humor som lærer, og en diffus læreplan som fastsetter lite av tinga vi skal gjøre, ergo har vi ekstremt mye frihet til å holde på med prosjekter og slikt. Læreren lufta til og med en idé om en tur til Island i reiseuka nå i høst, og klassen virka positivt innstilt til denne.
Matta derimot... Like sucky as ever. Jeg gjorde leksene i kveld, da, etter at jeg hadde vært nede hos Marianne og lekt med Hanna og Fredrik en lang stund, og vært oppe hos Frode og prøvd ny drakt. Jaja. Kanskje jeg kan få en litt bedre karakter i matte i år, så ikke hele snittet mitt blir trukket ned av den, sånn som det alltid har vært.
For ja, valgkampen er i full gang. Det samme er skolen. But first things first!
På tirsdag var det busslomme-aksjon, dvs vi kjørte i VKB fra Sarp mot Fredrikstad, og deretter til Moss. På veien stoppa vi på hvert eneste busstopp med ventende passasjerer, og ga dem en rose og flyer. Framme i Moss stakk vi ned på togstasjonen og bussgata og delte ut der, før vi gjennomførte noen husbesøk oppe i Øreåsen. Bussen hjem gikk ikke klokka 19, så da ble det til at jeg ringte Kristin og vi babla i litt over en time om mye rart.
Onsdag var det "Bestemor på anbud"-aksjon i Gågata i Fredrikstad. Kristoffer fikk en grå parykk og satt og "ble solgt," mens vi andre gikk rundt og delte ut flyers og snakka med dem som ville snakke. Jeg var så heldige (ehe) at jeg endte opp i en diskusjon med en fyr som virka som om han var imot demokrati, men heldigvis kom Fredrik fort til og hjalp til.
I morgen er det så aksjon i Fredrikstad igjen, "heltid/deltid-aksjon" i følge ukeplanen Mister leder i Østfold har sendt på mail. Vet nå ikke helt hva det vil gå ut på, men det finner jeg fort nok ut. På søndag er det på'n igjen med aksjon, denne gang i Sarp, før det braker i gang med skoledebatter rundt om i fylket hele neste uke. Noe som innebærer at jeg har søkt om permisjon hele uka.
Så var det andre ting.. and. Skole! Første uke i andreklasse er snart ferdig nu, and I must say, jeg gleder meg til neste uke. Vanlige skoleuke, altså. Eller okei, jeg gleder meg jo til neste uke med skoledebatter óg, men ja. Jeg liker de nye fagene. La oss ta det i kronologisk rekkefølge, oder something:
Mandag ble det tilbrakt 45 minutter i et varmt klasserom, hvor vi fikk noen nødvendige beskjeder. Tirsdag var det duket for første nye fag; medie- og informasjonskunnskap. Læreren fortalte hva faget gikk ut på, og det virka jaffal delvis spennende. Så var det to timer med Internasjonal engelsk, faget jeg hadde høyest forventninger til i år. Og uhm.. faget virker jo spennende nok, men læreren er det noe annet med. Jaja, man kan vel ikke være heldig med alle lærere. En time historie fulgte, et fag vi har en rimelig gammel, men kul lærer i.
Onsdag begynte med historie, etterfulgt av en dobbelttime spansk. Og damn, den nye spansklæreren er KUL! Det virka som om hele klassen digga ham, og jeg hadde ikke forventa noe annet. Etter et år med en streng lærer, var det befriende med en fyr som det virker som om tar litt lettere på ting, spøker og ler litt. Han sa til og med at han var veldig positivt innstilt til å prøve å få til en tur til Spania neste år, det hadde vært herlig, rett og slett.
Torsdag begynte til TREDJE TIME. Det var helt fantastisk å begynne så sent. Jeg mener... dagen begynte slik: våkne opp klokka 7. "Oh fuck! Jeg forsov meg!" *ta på seg morgenkåpe* "Men hei.. vent nå litt. Jeg begynner kvart på ti i dag! Jeg kan sove en time til!" Mm.. Det var herlig. Da jeg kom på skolen var det tid for media, to timer som gikk med til å opprette blogg, skrive innlegg, lese andres blogger og generelt loke på nett. Herlig slækt. Andre bloggen finner dere link til på profilen min, iom at den også skulle lages her. Talk about coincidence liksom, haha. Så var det spisefri, etterfulgt av første time med Kultur og kommunikasjon. Og oh my.. Jeg gleder meg allerede til timen i morgen, og til hele året med det faget, egentlig. Vi har en nynorskentusiast med interesse for musikk og humor som lærer, og en diffus læreplan som fastsetter lite av tinga vi skal gjøre, ergo har vi ekstremt mye frihet til å holde på med prosjekter og slikt. Læreren lufta til og med en idé om en tur til Island i reiseuka nå i høst, og klassen virka positivt innstilt til denne.
Matta derimot... Like sucky as ever. Jeg gjorde leksene i kveld, da, etter at jeg hadde vært nede hos Marianne og lekt med Hanna og Fredrik en lang stund, og vært oppe hos Frode og prøvd ny drakt. Jaja. Kanskje jeg kan få en litt bedre karakter i matte i år, så ikke hele snittet mitt blir trukket ned av den, sånn som det alltid har vært.
Sunday, August 19, 2007
I said shit, goddamn! I'm a man, I'm a man!
Eagles of Death Metal - Whorehoppin' (Shit, goddamn!)
Skolestart i morgen. Familiebursdag i går. Åtte timer i kjole og flosshatt. Åtte timer fylt med veggismat, enorme mengder kaker, og mye synging. Og det var koselig. Det ble litt snakking om turen til Kina i mars, og jeg fikk da vite at Anders også skal være med. Yay, I get a travel companion!
Men jah.. Skolestart. Æsj. Jeg vil ikke tilbake på skolen. Heldigvis begynner mandagen med noe gøy, da! Ikke bare skole, liksom. 'Cause klokka 09.00, legges Muse-billetter ut! I'm so there. Åh, jeg gleder meg så altfor, altfor mye. Muse! LIVE! Wææh. Så ja, bra start på dagen. Og denne bloggen blir idiotisk og oppstykka. Og kort. Jeg har egentlig ikke en dritt å skrive... Eller ooh.
Goo Men neste lørdag! Yay! Æ gler mæ. De er sånn ca det kuleste livebandet jeg vet om, tror jeg. I tillegg er musikken jævlig bra. Jeg gleder meg. I heart Samfundet og Alex og de kontaktene hu har, som får oss inn der.
Og hvorfor er det slik at jeg nesten liker B-sides'a til Placebo bedre enn alle sangene som er på platene? Lazarus er vakker beyond the telling of it.
Skolestart i morgen. Familiebursdag i går. Åtte timer i kjole og flosshatt. Åtte timer fylt med veggismat, enorme mengder kaker, og mye synging. Og det var koselig. Det ble litt snakking om turen til Kina i mars, og jeg fikk da vite at Anders også skal være med. Yay, I get a travel companion!
Men jah.. Skolestart. Æsj. Jeg vil ikke tilbake på skolen. Heldigvis begynner mandagen med noe gøy, da! Ikke bare skole, liksom. 'Cause klokka 09.00, legges Muse-billetter ut! I'm so there. Åh, jeg gleder meg så altfor, altfor mye. Muse! LIVE! Wææh. Så ja, bra start på dagen. Og denne bloggen blir idiotisk og oppstykka. Og kort. Jeg har egentlig ikke en dritt å skrive... Eller ooh.
Goo Men neste lørdag! Yay! Æ gler mæ. De er sånn ca det kuleste livebandet jeg vet om, tror jeg. I tillegg er musikken jævlig bra. Jeg gleder meg. I heart Samfundet og Alex og de kontaktene hu har, som får oss inn der.
Og hvorfor er det slik at jeg nesten liker B-sides'a til Placebo bedre enn alle sangene som er på platene? Lazarus er vakker beyond the telling of it.
Monday, August 13, 2007
Well, if I lived in Iceland, I'd still have Chinese children..
Devendra Banhart - Chinese children. Devendra er kul. Öya er kult.
Fire dager til ende med masse bra musikk og masse bra mennesker! Liten (...) oppsummering følger.
Jeg ankom Oslo 12.45, og tida fram til Marthe kom ble tilbrakt gående rundt i Oslo og litt hos Einar. Det var et kort, men koselig besøk. Etter å ha måttet ordne med månedskort og sjekka inn og veksla inn billett mot armbånd og slikt, viste det seg dessverre at vi var altfor sent ute til å se Ikke Bare Bare Egil Band Band. Dagens første konsert ble derfor Boredoms, et sært japansk band som jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om hvorvidt jeg likte eller ei. Utover dagen møtte vi på Andreas (Wolfie-boy) fra Utøya, og gikk lenge rundt og snakka med ham. Monomen, Tinariwen, Woven Hand, The Lionheart Brothers, Kim Hiorthøy, Nine Inch Nails, Minor Majority og Montée ble også overvært i løpet av dagen, med Minor Majority som det absolutte høydepunktet for meg. Kan tro jeg var happy da jeg fikk høre at de skulle erstatte dophuet Amy Sutrehus! Oh yeah.
Torsdagen var dagen vi hadde sett aller mest fram til, i og med at den hadde et helvetes bra program. Vi så deler av Real Ones, Moving Oos og Shit City, før det første store høydepunktet kom med Gogol Bordello. Vi sto rimelig langt bak, i skyggen, men faen å gøy det var! Det var noe av det festligste jeg har vært med på. De var så herlig sære, så jeg og Marthe tok av der vi sto bak. El Caco så vi fra sitteplass ved ruinene, det vil si ihvertfall fram til jeg sovna... Jeg kan ikke for det, musikk er søvndyssende, og det var varmt og jeg var sliten!
Ei stund før Eagles of Death Metal gikk vi fram mot scena for å få oss en decent plass, og endte opp rundt andre-tredje rad, og klarte å presse oss fram til henholdsvis første og andre rad da Jesse gikk ned til publikum. Uansett. Det var ett stk jævlig fet konsert! Jesse Hughes var jævlig festlig der han sto og beklaga for sin dårlige stemme, som var slik den var grunna altfor mye fyll de to siste dagene. Når musikken er så bra som den er, og han var så sjarmerende og publikumsfriende (...?) som han var, var det bare utrolig gøy. Fikk tak i trommestikke på slutten gjorde jeg óg! Tool var siste band ut på Enga, og skuffa egentlig. Jeg klarer ikke helt å digge en konsert når vokalisten står bakerst på scena og GJEMMER SEG for publikum. Såh, etter ca 25 min eller noe med Tool, stakk vi bort til Goo Men. Og for et vist valg det viste seg å være! Goo eide som vanlig. Okei, kanskje det er for tidlig for meg å si "som vanlig," i og med at jeg bare har sett de to ganger, men pytt. Det tok så jævlig av. Det ble ikke så mye koring i mikrofon som det ble på John Dee, ettersom barrikaden var satt opp jævlig langt vekk fra scenekanten.. Men det gjorde egentlig ingenting. Publikum var helt med på notene, og det ble til og med allsang på Party Like a Lion. Etter konserten sto vi og så på Lise sine blinkskudd av Per-Ivar og diverse andre bandmedlemmer, og snakka litt med Truls og Inge og sånt, før vi loka bort til Oslo S og tok toget hjem til Martheparthe på Årnes igjen.
Fredagen var da den dagen jeg hadde minst forventninger til, både programmessig og ellers óg. Marthe skulle jo jobbe, så da var det veldig begrensa med folk for meg å henge med. Superfamily hadde dagens første konsert, og leverte en bra konsert. Kul musikk, og festlige mennesker virka det som. Architecture in Helsinki overraska meg veldig, de var rett og slett utrolig kule! Hva er det med søte australere? Heroes & Zeros var like dønn kjedelig som da jeg så de forrige gang, Devendra Banhart var søt, jeg sovna til Trail of Dead.. Ikke det at det var så kjedelig heller, jeg var bare usannsynlig trøtt nok en gang (det tar på å legge seg i halv tre-tida for så å stå opp igjen ti på åtte, og da med 25 minutter til å gjøre seg klar...). Jeg så deler av Anja Garbarek, Hiawata! og New Violators, og ble rimelig skuffa over the Jesus and Mary Chain. Jeg hadde gleda meg til å se dem.. Amulet var rimelig kjedelig, mens Roky Erickson & the Explosives var veldig bra, ihvertfall det drøye kvarteret jeg så. The Grand var vanvittig kule og jeg gleder meg til å se dem igjen, og Thomas Dybdahl var forsåvidt koselig også. Selv om jeg satt der på en ruine med vond rygg og snakka med Marthe i regnet. Forøvrig ble Hans stjålet en gang rimelig tidlig på dagen, så det var jævlig bummer.
Lørdagen var Ida tidlig inne i Oslo da hu skulle kjøpe billett, og vi loka på Oslo S før Ivar kom, og vi kjørte en liten runde rundt i Oslo før festivalområdet åpna klokka tolv. Timbuktu & Damn! var første konsert, og det var utrolig gøy. Jeg digger den fyren, og musikken hans óg. Sammen med Alice stakk vi alle sammen for å få i oss noe mat på Rimi/Burger King før Pleasure begynte, og jeg endte opp med å spise en svær salat på fem minutter og drikke en halvliter Pepsi Max på styrt i løpet av ca et halvt minutt. Kristin kom, og vi så deler av Pleasure, som btw er utrolig festlige, før vi stakk bort for å se Skambankt spille Stormkast #1 på P3-scena. Men det selvfølgelig ikke før de også hadde sett på deler av Pleasure, og da hadde stått rett ved siden av oss, haha.
Etter en liten forsmak på konserten til Skambankt senere, fikk vi hver vår kondomballong fra ene dama som jobba ved P3-scenen, og satte oss nede ved vannet, hørte på Melvins og spiste potetgull. Det ble en liten tur bort til Rockettothesky, som var gørrkjedelig, før vi gikk bort til Skambankt for å få god plass. Det var da kanskje 20 minutter før, eller noe. Og vi endte "tilfeldigvis" opp rett foran Tollak.. Gutta måtte selv ha en minilydsjekk, og på ett tidspunkt skvatt Tollak noe satans mye av en høy lyd jeg ikke husker hva var. Da lo vi ondskapsfullt.. Man, det var morsomt!
De gikk på ca. til annonsert tid, og det var selvfølgelig gøy som faen. Jeg tok av litt, sang og hoia og klappa og sånt, og det virker som om det ikke går an nå til dags uten å bli tatt tusenvis av bilder av.. :x Såh. Paal stelte seg opp ca en halvmeter foran oss og knipsa i vei, og flere fotografer fulgte hans eksempel. Når jeg tok opp banneret fikk vi i tillegg filmkameraet retta mot oss, og var altfor, ALTFOR mange ganger på storskjermen. Jaja, jeg bør vel bare være glad for at ikke puppene mine ble filma og sendt på storskjermen, haha. Uansett. Setlista var selvfølgelig altfor kort, i og med at det var festival. Men! Det var -ondskapsfullt- å droppe Rev. Aggr. når den sto på setlista! Arrgh....
Etter konserten satt vi (Alice, Kristin og jeg) oss ned litt bortafor scena, og satt der og spiste pottis og tok sære bilder og hadde det generelt koselig. Vi hørte litt på The Go! Team, og Alice forsvant og var sosial med noen andre senere. Jeg og Kristin satte oss da nok en gang ned ved vannet og bare hørte på musikken fra Enga og snakka og sånt, og så Primal Scream klokka ni. Snill Ivar ga oss ølbonger. Primal Scream var ihvertfall utrolig kule. Vi sto helt inntil veggen på det bygget ved Sjøsiden, og hadde flott utsikt derfra. Da de var ferdige stakk vi bort til Bigbang, og jeg fikk sett de fem-seks siste sangene eller så. Deriblant Girl in Oslo og Singin' and dancin'! Jeg ble überglad for at jeg ikke hadde gått glipp av sistnevnte!
..Og så var Öya '07 slutt, og det bar hjem for å dra på jobb. Kjempegøy.
Fire dager til ende med masse bra musikk og masse bra mennesker! Liten (...) oppsummering følger.
Jeg ankom Oslo 12.45, og tida fram til Marthe kom ble tilbrakt gående rundt i Oslo og litt hos Einar. Det var et kort, men koselig besøk. Etter å ha måttet ordne med månedskort og sjekka inn og veksla inn billett mot armbånd og slikt, viste det seg dessverre at vi var altfor sent ute til å se Ikke Bare Bare Egil Band Band. Dagens første konsert ble derfor Boredoms, et sært japansk band som jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om hvorvidt jeg likte eller ei. Utover dagen møtte vi på Andreas (Wolfie-boy) fra Utøya, og gikk lenge rundt og snakka med ham. Monomen, Tinariwen, Woven Hand, The Lionheart Brothers, Kim Hiorthøy, Nine Inch Nails, Minor Majority og Montée ble også overvært i løpet av dagen, med Minor Majority som det absolutte høydepunktet for meg. Kan tro jeg var happy da jeg fikk høre at de skulle erstatte dophuet Amy Sutrehus! Oh yeah.
Torsdagen var dagen vi hadde sett aller mest fram til, i og med at den hadde et helvetes bra program. Vi så deler av Real Ones, Moving Oos og Shit City, før det første store høydepunktet kom med Gogol Bordello. Vi sto rimelig langt bak, i skyggen, men faen å gøy det var! Det var noe av det festligste jeg har vært med på. De var så herlig sære, så jeg og Marthe tok av der vi sto bak. El Caco så vi fra sitteplass ved ruinene, det vil si ihvertfall fram til jeg sovna... Jeg kan ikke for det, musikk er søvndyssende, og det var varmt og jeg var sliten!
Ei stund før Eagles of Death Metal gikk vi fram mot scena for å få oss en decent plass, og endte opp rundt andre-tredje rad, og klarte å presse oss fram til henholdsvis første og andre rad da Jesse gikk ned til publikum. Uansett. Det var ett stk jævlig fet konsert! Jesse Hughes var jævlig festlig der han sto og beklaga for sin dårlige stemme, som var slik den var grunna altfor mye fyll de to siste dagene. Når musikken er så bra som den er, og han var så sjarmerende og publikumsfriende (...?) som han var, var det bare utrolig gøy. Fikk tak i trommestikke på slutten gjorde jeg óg! Tool var siste band ut på Enga, og skuffa egentlig. Jeg klarer ikke helt å digge en konsert når vokalisten står bakerst på scena og GJEMMER SEG for publikum. Såh, etter ca 25 min eller noe med Tool, stakk vi bort til Goo Men. Og for et vist valg det viste seg å være! Goo eide som vanlig. Okei, kanskje det er for tidlig for meg å si "som vanlig," i og med at jeg bare har sett de to ganger, men pytt. Det tok så jævlig av. Det ble ikke så mye koring i mikrofon som det ble på John Dee, ettersom barrikaden var satt opp jævlig langt vekk fra scenekanten.. Men det gjorde egentlig ingenting. Publikum var helt med på notene, og det ble til og med allsang på Party Like a Lion. Etter konserten sto vi og så på Lise sine blinkskudd av Per-Ivar og diverse andre bandmedlemmer, og snakka litt med Truls og Inge og sånt, før vi loka bort til Oslo S og tok toget hjem til Martheparthe på Årnes igjen.
Fredagen var da den dagen jeg hadde minst forventninger til, både programmessig og ellers óg. Marthe skulle jo jobbe, så da var det veldig begrensa med folk for meg å henge med. Superfamily hadde dagens første konsert, og leverte en bra konsert. Kul musikk, og festlige mennesker virka det som. Architecture in Helsinki overraska meg veldig, de var rett og slett utrolig kule! Hva er det med søte australere? Heroes & Zeros var like dønn kjedelig som da jeg så de forrige gang, Devendra Banhart var søt, jeg sovna til Trail of Dead.. Ikke det at det var så kjedelig heller, jeg var bare usannsynlig trøtt nok en gang (det tar på å legge seg i halv tre-tida for så å stå opp igjen ti på åtte, og da med 25 minutter til å gjøre seg klar...). Jeg så deler av Anja Garbarek, Hiawata! og New Violators, og ble rimelig skuffa over the Jesus and Mary Chain. Jeg hadde gleda meg til å se dem.. Amulet var rimelig kjedelig, mens Roky Erickson & the Explosives var veldig bra, ihvertfall det drøye kvarteret jeg så. The Grand var vanvittig kule og jeg gleder meg til å se dem igjen, og Thomas Dybdahl var forsåvidt koselig også. Selv om jeg satt der på en ruine med vond rygg og snakka med Marthe i regnet. Forøvrig ble Hans stjålet en gang rimelig tidlig på dagen, så det var jævlig bummer.
Lørdagen var Ida tidlig inne i Oslo da hu skulle kjøpe billett, og vi loka på Oslo S før Ivar kom, og vi kjørte en liten runde rundt i Oslo før festivalområdet åpna klokka tolv. Timbuktu & Damn! var første konsert, og det var utrolig gøy. Jeg digger den fyren, og musikken hans óg. Sammen med Alice stakk vi alle sammen for å få i oss noe mat på Rimi/Burger King før Pleasure begynte, og jeg endte opp med å spise en svær salat på fem minutter og drikke en halvliter Pepsi Max på styrt i løpet av ca et halvt minutt. Kristin kom, og vi så deler av Pleasure, som btw er utrolig festlige, før vi stakk bort for å se Skambankt spille Stormkast #1 på P3-scena. Men det selvfølgelig ikke før de også hadde sett på deler av Pleasure, og da hadde stått rett ved siden av oss, haha.
Etter en liten forsmak på konserten til Skambankt senere, fikk vi hver vår kondomballong fra ene dama som jobba ved P3-scenen, og satte oss nede ved vannet, hørte på Melvins og spiste potetgull. Det ble en liten tur bort til Rockettothesky, som var gørrkjedelig, før vi gikk bort til Skambankt for å få god plass. Det var da kanskje 20 minutter før, eller noe. Og vi endte "tilfeldigvis" opp rett foran Tollak.. Gutta måtte selv ha en minilydsjekk, og på ett tidspunkt skvatt Tollak noe satans mye av en høy lyd jeg ikke husker hva var. Da lo vi ondskapsfullt.. Man, det var morsomt!
De gikk på ca. til annonsert tid, og det var selvfølgelig gøy som faen. Jeg tok av litt, sang og hoia og klappa og sånt, og det virker som om det ikke går an nå til dags uten å bli tatt tusenvis av bilder av.. :x Såh. Paal stelte seg opp ca en halvmeter foran oss og knipsa i vei, og flere fotografer fulgte hans eksempel. Når jeg tok opp banneret fikk vi i tillegg filmkameraet retta mot oss, og var altfor, ALTFOR mange ganger på storskjermen. Jaja, jeg bør vel bare være glad for at ikke puppene mine ble filma og sendt på storskjermen, haha. Uansett. Setlista var selvfølgelig altfor kort, i og med at det var festival. Men! Det var -ondskapsfullt- å droppe Rev. Aggr. når den sto på setlista! Arrgh....
Etter konserten satt vi (Alice, Kristin og jeg) oss ned litt bortafor scena, og satt der og spiste pottis og tok sære bilder og hadde det generelt koselig. Vi hørte litt på The Go! Team, og Alice forsvant og var sosial med noen andre senere. Jeg og Kristin satte oss da nok en gang ned ved vannet og bare hørte på musikken fra Enga og snakka og sånt, og så Primal Scream klokka ni. Snill Ivar ga oss ølbonger. Primal Scream var ihvertfall utrolig kule. Vi sto helt inntil veggen på det bygget ved Sjøsiden, og hadde flott utsikt derfra. Da de var ferdige stakk vi bort til Bigbang, og jeg fikk sett de fem-seks siste sangene eller så. Deriblant Girl in Oslo og Singin' and dancin'! Jeg ble überglad for at jeg ikke hadde gått glipp av sistnevnte!
..Og så var Öya '07 slutt, og det bar hjem for å dra på jobb. Kjempegøy.
Tuesday, August 7, 2007
I'm not all too far away from where you are..
Bigbang - Across the street. Dessverre er det ikke sant.
Så, Öya i morgen. Sommerens siste store høydepunkt. 4 dager med god musikk, gode venner og hygge. Sol? Hvem vet.
Det blir rart å begynne på skolen igjen. Alt som har skjedd denne sommeren... Ingen i klassen vil vite hvem noen er. De vil ikke vite hvem alle de herlige AUFerne er. De vil ikke være oppsatt på å høre om hvordan konserten til Goo Men var (vel, blir...) på Öya. De vil ikke huske tilbake på Motorpsycho-konserten og smile.
Jeg føler jeg har fått mye ut av sommeren. En herlig tur til Irland, med mange nye inntrykk. Metallica-konsert. Jeg fikk se heltene mine innenfor musikk, og gjenoppdaget dem for fullt. Utøya, fem dager som nærmest ble tilbrakt i pur lykke, og som jeg aldri vil glemme. Månefestivalen, tre dager med masse gode venner, og med nye bekjentskaper. Down on the Farm, hvor jeg fikk sett et spektakulært liveband, The Flaming Lips.
"I've been to a Flaming Lips-concert and now know the meaning of life."
Fire dager igjen, alle fortsatt med mulighet til å tenke tilbake på sommerens hendelser, uten at de virker årevis unna i tid.
Så er det valgkamp og skolestart, og sommeren 2007 vil bare være et minne.
Så, Öya i morgen. Sommerens siste store høydepunkt. 4 dager med god musikk, gode venner og hygge. Sol? Hvem vet.
Det blir rart å begynne på skolen igjen. Alt som har skjedd denne sommeren... Ingen i klassen vil vite hvem noen er. De vil ikke vite hvem alle de herlige AUFerne er. De vil ikke være oppsatt på å høre om hvordan konserten til Goo Men var (vel, blir...) på Öya. De vil ikke huske tilbake på Motorpsycho-konserten og smile.
Jeg føler jeg har fått mye ut av sommeren. En herlig tur til Irland, med mange nye inntrykk. Metallica-konsert. Jeg fikk se heltene mine innenfor musikk, og gjenoppdaget dem for fullt. Utøya, fem dager som nærmest ble tilbrakt i pur lykke, og som jeg aldri vil glemme. Månefestivalen, tre dager med masse gode venner, og med nye bekjentskaper. Down on the Farm, hvor jeg fikk sett et spektakulært liveband, The Flaming Lips.
"I've been to a Flaming Lips-concert and now know the meaning of life."
Fire dager igjen, alle fortsatt med mulighet til å tenke tilbake på sommerens hendelser, uten at de virker årevis unna i tid.
Så er det valgkamp og skolestart, og sommeren 2007 vil bare være et minne.
Sunday, August 5, 2007
You think you're radical, but you're not so radical, in fact you're fanatical!
The Flaming Lips - Free Radicals!
Denne helga var det Down on the Farm som sto på programmet. Bare på lørdagen riktignok, ettersom frivilligjobbinga der aldri ble noe av og det kun var lørdagen som bød på navn som frista. Bussen gikk oppover fra Halden Sentrum hver time, og Kristin og jeg fant ut at vi skulle ta den som gikk klokka tre. Da vi satt der og venta på at klokka skulle bli hel, titter Kristin ut av vinduet og sier "oi, se, han der ligna på Geir!" Jeg titter ut og ser et velkjent (delvis, jaffal..) bakhode, og svarer: "uhm.. Kristin? Det ér Geir." Det var litt sært. Etter alle de gangene Kristin har sagt de orda, har det aldri før skjedd at jeg faktisk har kunnet konkludere med at det er Geir vi har sett.
Vi kom oss endelig opp til festivalområdet, etter at den første bussen hadde fått motortrøbbel eller noe, og vi hadde bytta buss. Da vi kom var det Shit City som spilte, og de var egentlig heller lite spennende. Såh, vi tok oss en tur ned til Joker-butikken som lå ca to kilometer unna festivalområdet og kjøpte oss litt å spise. Noe som ikke var verdens letteste sak, ettersom det ikke var verdens beste utvalg der. Uansett. Vi fikk sitte på med en snill mann opp til festivalområdet igjen, så vi slapp å gå hele veien, og Kristin slapp å være redd for å dø hver gang det kom en bil kjørende.
Oppe igjen spilte Beasts of Bourbon på et tidspunkt, og de var ganske sære egentlig. Vokalisten var veldig typisk rock n' roll, type kaste-all-ølen-ut-på-publikum-for-så-å-kaste-isklumper-ut. I tida som gikk mellom BoB og Gillian Welch gikk vi rundt på festivalområdet, satt litt inne i matteltet (I think). Gillian Welch var rimelig uinteressant, så vi satt vel bare en plass på festivalområdet, kjøpte oss cider og satt der og drøya tida.
Da Gillian Welch var ferdig med å spille og opprigginga til neste band som skulle spille (Big Star) begynte, gikk vi rundt og titta etter en viss Christer Knutsen, ettersom Kristin tenkte han kom til å være der. Jeg fikk øye på ham på ganske lang avstand (ikke skjønner jeg helt hvordan), og vi gikk ganske nærme scena. På veien fikk jeg også øye på vokalisten i Minor Majority (åh, jeg gleder meg til å se de live!), gøy. Big Star gikk endelig på i åttetida, og vi hadde god plass der vi sto på andre rad. Jeg hadde ikke all verdens forventninger, i og med at jeg bare hadde hørt gjennom den ene plata et par-tre ganger. Men de spilte bra live, var flinke med publikum, og hadde rett og slett finfin musikk. Det var visstnok bare han ene gitaristen/vokalisten som var å finne blant originalbesetninge, resten hadde kommet til gjennom årenes løp. Det var stilig at alle fire i bandet faktisk sang på minst én låt hver, og da inkludert trommisen. Mens han spilte. Det er ikke noe nytt, jeg vet, men det er fortsatt stilig, og ikke et dagligdags syn.
Etter konserten var en viss Kristin litt ganske oppsatt på å snakke med en viss herr Knutsen, ville takke ham for at han anbefalte henne å sjekke ut Big Star, og dermed indirekte var grunnen til at hu var på Down on the Farm denne dagen. For det var jo jeg som dro dit for å se Flaming Lips, Kristin dro for å se Big Star.
Og apropos Flaming Lips; de kan vel ikke "unngås" mye lenger nå, da de faktisk var kveldens absolutte høydepunkt. Da Danny & Dusty var ferdige om halv elleve, var det tid for cider-kjøp og liten do-tur før vi gikk og stelte oss opp foran scena. Vi endte på andre rad, bak noen rimelig dridas folk. Jeg siterer den ene festlige, fulle fyren; "hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!" Og dette var da åpningsreplikken hans til oss. Han fortsatte med å spørre om vi var fra Strömstad (på svensk selvfølgelig. Hva faen er det med at folk skal snakke svensk til oss?). Uansett. Lips-crewet begynte å rigge med en gang, og jeg fikk virkelig se hvor sinnsykt mye ting og tang de har på scena. Kan tenke meg at de hadde slitt rimelig mye om de hadde hatt en sånn to-tonnsrestriksjon... Uansett. Ettersom FL ikke akkurat er et veldig tradisjonelt band, har de heller ikke en tradisjonell opprigging. Såh, Wayne, Michael, Steven og Kliph var alle ute på scena og hjalp til, foretok litt lydsjekk og sånt. Wayne ble ropt på flere ganger, og smilte hver gang han hørte det. Kule mann.
Etter månedsvis med venting, og etter en underholdende opprigg og lydsjekk, gikk alle av scena, og var på plass igjen kvart over elleve med (ifølge setlista) Ta!Da! Wayne dukka fram bak scena, i den store space-bobla si, og rulla over publikum (jeg tok på bobla!!) og skapte stemning med en gang. Store mengder med store, hvite ballonger ble kasta ut til publikum, og konfetti ble skutt ut i enorme mengder. Race for the Prize var fantastisk, og Tapsmir var fascinerende som faen. Mitt første høydepunkt kom med Fight Test, og deretter det neste med en gang, med Free Radicals. Sistnevnte var helt vanvittig kul live! Åh, som jeg svevde på skyer! Da Yoshimi pt. 1 ble introdusert av Wayne ("Sing with us if you know the words... This one's really mellow."), sa FFF (festlige, fulle fyren) til meg "Ja, nå er det vel tid for at vi skal kline!" Eh... Right.
Steven sang på Pompeii am Götterdämmerung, og Wayne kom med en lang meningsytring før Yeah Yeah Yeah Song. Allsangen var herlig på refrenget, som jo ikke akkurat har verdens vanskeligste tekst, men gud så virkningsfull! De hadde et fantastisk sceneshow hele tida. Lasershowet med utallige grønne stråler som lyste opp var noe av det stiligste jeg har sett. Skjermen bak på scena veksla mellom å vise ansiktet til Wayne i en litt forvridd versjon, og diverse klipp ved hver sang. Etter lasershowet under/etter the W.A.N.D., utbrøt Steven: "Now, THAT was psychedelic!" og det med god grunn. Under siste sang, Do you realize??, gikk konfettikanonene nesten uten stopp (okei, litt overdrivelse, men hey), og skjøt ut enorme mengder med hvite og gule papirbiter, lange remser og "skruer" i alle regnbuens farger. Det var fantastisk hvordan man hele tida så hvordan de kosa seg på scena, spesielt Wayne. Han er en vanvittig karismatisk frontfigur, som virkelig tar seg tid til å snakke til publikum.
Etter å ha takket for seg, gikk de av scena, men publikum ville ha mer. Det ble aldri helt den store trampeklappinga, men ingen ga seg. Det var klapping og hoiing og roping i lang tid etter at bandet hadde gått av, og Wayne kom tilbake på scena to ganger for å bukke og takke og skyte ut enda mer konfetti. Da crewet kom på scena og outro-musikk ble satt på, var det på tide å gi tapt, og innse at de ikke skulle komme på igjen. Sannsynligvis hadde festivalledelsen gitt beskjed om at de ikke kunne gå på igjen, eller noe. Uansett var det rundt halvannen time med utrolig moro. Vi venta ei stund ved scena, da jeg hadde et ønske om å få tak i ei setliste. Etter litt venting fikk jeg ropt på en i crewet, som ga meg setliste, og jeg var lykkelig. Vi løp til bussen, men den første var allerede fylt opp, og vi måtte så vente til den neste var fylt helt opp før vi kunne kjøre avsted.
Kort sagt var det å se Flaming Lips live noe av det morsomste og mest fascinerende jeg har vært med på. Sceneshowet var i en klasse for seg, og kombinert med fabelaktig musikk var det bortimot perfekt. Ah, jeg skal, SKAL, se de igjen!
Setliste:
Ta! Da!
Race for the prize
Tapsmir
Fight Test
Free Radicals
Vein of Stars
Mountain side
Yoshimi pt. 1
Pompeii
The Yeah Yeah Yeah Song
Waitin' for a Superman
The W.A.N.D.
Do you realize??
----
Moonlight mile (dog, jeg tror ikke de spilte denne.)
Liste over ting jeg husker som kanskje ikke maker det til "hovedteksten":
-"Wa-ayne!" ropte en fra publikum. "Ye-ah!" svarte Wayne. Søte!
-Wayne smilte også hver gang han hørte noen ropte på ham fra publikum. I like the guy.
-Festlig full fyr foran oss. Første han sa til oss var "Hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!"...Eh. Jaokei.
-"I got this rock in my shoe," forteller Wayne etter Tapsmir. "I thought that I wouldn't let it ruin my concentration for the first two songs, which I managed! *applaus* But it's a Norwegian rock, so it didn't give up..."
-"You know, we came a long way here tonight. We played in Bergen the other night, and we told them that we played in Kristiansand a couple of years ago, and our crew manager here, who's dressed as Captain America by the way, he punctured his spleen. So we took him to the doctor, and they never asked for any money, and took great care of him, even after we left! So we are so greatful to Norway and its nurses, for saving our crew manager's life!"
-"How many of you are farmers? Everyone who's a farmer, raise your hand! Okay, so I wanna be able to say that we played for 5000 Norwegian farmers up here! (...) I grew some pot in my closet when I was seventeen, so I was hoping that it would like.. include me as one of you!" *vill jubel*
-"Hey Steven, did you ever grow plants?" Steven blir litt mutt og ser ned: "No."
-Før konserten gikk Inflateable Martian og Inflateable... other thing rundt på festivalområdet, og tok bilder med folk.
-Wayne sa hele tida "come on, motherfuckers!"
-Wayne proklamerte sin misnøye med president Bush, og fikk publikum med på Yeah Yeah Yeah Song, som en slags beskjed til Det hvite hus.
-Fantastisk versjon av Yoshimi Battles the Pink Robots pt. 1. Ah... Og allsang! Litt, jaffal.
-Wayne leste opp en ganske lang.. advarsel? Litt forvirrende, men kult.
-"Come on motherfuckers, we're the last big rock thing happening here tonight!"
Denne helga var det Down on the Farm som sto på programmet. Bare på lørdagen riktignok, ettersom frivilligjobbinga der aldri ble noe av og det kun var lørdagen som bød på navn som frista. Bussen gikk oppover fra Halden Sentrum hver time, og Kristin og jeg fant ut at vi skulle ta den som gikk klokka tre. Da vi satt der og venta på at klokka skulle bli hel, titter Kristin ut av vinduet og sier "oi, se, han der ligna på Geir!" Jeg titter ut og ser et velkjent (delvis, jaffal..) bakhode, og svarer: "uhm.. Kristin? Det ér Geir." Det var litt sært. Etter alle de gangene Kristin har sagt de orda, har det aldri før skjedd at jeg faktisk har kunnet konkludere med at det er Geir vi har sett.
Vi kom oss endelig opp til festivalområdet, etter at den første bussen hadde fått motortrøbbel eller noe, og vi hadde bytta buss. Da vi kom var det Shit City som spilte, og de var egentlig heller lite spennende. Såh, vi tok oss en tur ned til Joker-butikken som lå ca to kilometer unna festivalområdet og kjøpte oss litt å spise. Noe som ikke var verdens letteste sak, ettersom det ikke var verdens beste utvalg der. Uansett. Vi fikk sitte på med en snill mann opp til festivalområdet igjen, så vi slapp å gå hele veien, og Kristin slapp å være redd for å dø hver gang det kom en bil kjørende.
Oppe igjen spilte Beasts of Bourbon på et tidspunkt, og de var ganske sære egentlig. Vokalisten var veldig typisk rock n' roll, type kaste-all-ølen-ut-på-publikum-for-så-å-kaste-isklumper-ut. I tida som gikk mellom BoB og Gillian Welch gikk vi rundt på festivalområdet, satt litt inne i matteltet (I think). Gillian Welch var rimelig uinteressant, så vi satt vel bare en plass på festivalområdet, kjøpte oss cider og satt der og drøya tida.
Da Gillian Welch var ferdig med å spille og opprigginga til neste band som skulle spille (Big Star) begynte, gikk vi rundt og titta etter en viss Christer Knutsen, ettersom Kristin tenkte han kom til å være der. Jeg fikk øye på ham på ganske lang avstand (ikke skjønner jeg helt hvordan), og vi gikk ganske nærme scena. På veien fikk jeg også øye på vokalisten i Minor Majority (åh, jeg gleder meg til å se de live!), gøy. Big Star gikk endelig på i åttetida, og vi hadde god plass der vi sto på andre rad. Jeg hadde ikke all verdens forventninger, i og med at jeg bare hadde hørt gjennom den ene plata et par-tre ganger. Men de spilte bra live, var flinke med publikum, og hadde rett og slett finfin musikk. Det var visstnok bare han ene gitaristen/vokalisten som var å finne blant originalbesetninge, resten hadde kommet til gjennom årenes løp. Det var stilig at alle fire i bandet faktisk sang på minst én låt hver, og da inkludert trommisen. Mens han spilte. Det er ikke noe nytt, jeg vet, men det er fortsatt stilig, og ikke et dagligdags syn.
Etter konserten var en viss Kristin litt ganske oppsatt på å snakke med en viss herr Knutsen, ville takke ham for at han anbefalte henne å sjekke ut Big Star, og dermed indirekte var grunnen til at hu var på Down on the Farm denne dagen. For det var jo jeg som dro dit for å se Flaming Lips, Kristin dro for å se Big Star.
Og apropos Flaming Lips; de kan vel ikke "unngås" mye lenger nå, da de faktisk var kveldens absolutte høydepunkt. Da Danny & Dusty var ferdige om halv elleve, var det tid for cider-kjøp og liten do-tur før vi gikk og stelte oss opp foran scena. Vi endte på andre rad, bak noen rimelig dridas folk. Jeg siterer den ene festlige, fulle fyren; "hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!" Og dette var da åpningsreplikken hans til oss. Han fortsatte med å spørre om vi var fra Strömstad (på svensk selvfølgelig. Hva faen er det med at folk skal snakke svensk til oss?). Uansett. Lips-crewet begynte å rigge med en gang, og jeg fikk virkelig se hvor sinnsykt mye ting og tang de har på scena. Kan tenke meg at de hadde slitt rimelig mye om de hadde hatt en sånn to-tonnsrestriksjon... Uansett. Ettersom FL ikke akkurat er et veldig tradisjonelt band, har de heller ikke en tradisjonell opprigging. Såh, Wayne, Michael, Steven og Kliph var alle ute på scena og hjalp til, foretok litt lydsjekk og sånt. Wayne ble ropt på flere ganger, og smilte hver gang han hørte det. Kule mann.
Etter månedsvis med venting, og etter en underholdende opprigg og lydsjekk, gikk alle av scena, og var på plass igjen kvart over elleve med (ifølge setlista) Ta!Da! Wayne dukka fram bak scena, i den store space-bobla si, og rulla over publikum (jeg tok på bobla!!) og skapte stemning med en gang. Store mengder med store, hvite ballonger ble kasta ut til publikum, og konfetti ble skutt ut i enorme mengder. Race for the Prize var fantastisk, og Tapsmir var fascinerende som faen. Mitt første høydepunkt kom med Fight Test, og deretter det neste med en gang, med Free Radicals. Sistnevnte var helt vanvittig kul live! Åh, som jeg svevde på skyer! Da Yoshimi pt. 1 ble introdusert av Wayne ("Sing with us if you know the words... This one's really mellow."), sa FFF (festlige, fulle fyren) til meg "Ja, nå er det vel tid for at vi skal kline!" Eh... Right.
Steven sang på Pompeii am Götterdämmerung, og Wayne kom med en lang meningsytring før Yeah Yeah Yeah Song. Allsangen var herlig på refrenget, som jo ikke akkurat har verdens vanskeligste tekst, men gud så virkningsfull! De hadde et fantastisk sceneshow hele tida. Lasershowet med utallige grønne stråler som lyste opp var noe av det stiligste jeg har sett. Skjermen bak på scena veksla mellom å vise ansiktet til Wayne i en litt forvridd versjon, og diverse klipp ved hver sang. Etter lasershowet under/etter the W.A.N.D., utbrøt Steven: "Now, THAT was psychedelic!" og det med god grunn. Under siste sang, Do you realize??, gikk konfettikanonene nesten uten stopp (okei, litt overdrivelse, men hey), og skjøt ut enorme mengder med hvite og gule papirbiter, lange remser og "skruer" i alle regnbuens farger. Det var fantastisk hvordan man hele tida så hvordan de kosa seg på scena, spesielt Wayne. Han er en vanvittig karismatisk frontfigur, som virkelig tar seg tid til å snakke til publikum.
Etter å ha takket for seg, gikk de av scena, men publikum ville ha mer. Det ble aldri helt den store trampeklappinga, men ingen ga seg. Det var klapping og hoiing og roping i lang tid etter at bandet hadde gått av, og Wayne kom tilbake på scena to ganger for å bukke og takke og skyte ut enda mer konfetti. Da crewet kom på scena og outro-musikk ble satt på, var det på tide å gi tapt, og innse at de ikke skulle komme på igjen. Sannsynligvis hadde festivalledelsen gitt beskjed om at de ikke kunne gå på igjen, eller noe. Uansett var det rundt halvannen time med utrolig moro. Vi venta ei stund ved scena, da jeg hadde et ønske om å få tak i ei setliste. Etter litt venting fikk jeg ropt på en i crewet, som ga meg setliste, og jeg var lykkelig. Vi løp til bussen, men den første var allerede fylt opp, og vi måtte så vente til den neste var fylt helt opp før vi kunne kjøre avsted.
Kort sagt var det å se Flaming Lips live noe av det morsomste og mest fascinerende jeg har vært med på. Sceneshowet var i en klasse for seg, og kombinert med fabelaktig musikk var det bortimot perfekt. Ah, jeg skal, SKAL, se de igjen!
Setliste:
Ta! Da!
Race for the prize
Tapsmir
Fight Test
Free Radicals
Vein of Stars
Mountain side
Yoshimi pt. 1
Pompeii
The Yeah Yeah Yeah Song
Waitin' for a Superman
The W.A.N.D.
Do you realize??
----
Moonlight mile (dog, jeg tror ikke de spilte denne.)
Liste over ting jeg husker som kanskje ikke maker det til "hovedteksten":
-"Wa-ayne!" ropte en fra publikum. "Ye-ah!" svarte Wayne. Søte!
-Wayne smilte også hver gang han hørte noen ropte på ham fra publikum. I like the guy.
-Festlig full fyr foran oss. Første han sa til oss var "Hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!"...Eh. Jaokei.
-"I got this rock in my shoe," forteller Wayne etter Tapsmir. "I thought that I wouldn't let it ruin my concentration for the first two songs, which I managed! *applaus* But it's a Norwegian rock, so it didn't give up..."
-"You know, we came a long way here tonight. We played in Bergen the other night, and we told them that we played in Kristiansand a couple of years ago, and our crew manager here, who's dressed as Captain America by the way, he punctured his spleen. So we took him to the doctor, and they never asked for any money, and took great care of him, even after we left! So we are so greatful to Norway and its nurses, for saving our crew manager's life!"
-"How many of you are farmers? Everyone who's a farmer, raise your hand! Okay, so I wanna be able to say that we played for 5000 Norwegian farmers up here! (...) I grew some pot in my closet when I was seventeen, so I was hoping that it would like.. include me as one of you!" *vill jubel*
-"Hey Steven, did you ever grow plants?" Steven blir litt mutt og ser ned: "No."
-Før konserten gikk Inflateable Martian og Inflateable... other thing rundt på festivalområdet, og tok bilder med folk.
-Wayne sa hele tida "come on, motherfuckers!"
-Wayne proklamerte sin misnøye med president Bush, og fikk publikum med på Yeah Yeah Yeah Song, som en slags beskjed til Det hvite hus.
-Fantastisk versjon av Yoshimi Battles the Pink Robots pt. 1. Ah... Og allsang! Litt, jaffal.
-Wayne leste opp en ganske lang.. advarsel? Litt forvirrende, men kult.
-"Come on motherfuckers, we're the last big rock thing happening here tonight!"
Subscribe to:
Posts (Atom)
