You think you're radical, but you're not so radical, in fact you're fanatical!

The Flaming Lips - Free Radicals!

Denne helga var det Down on the Farm som sto på programmet. Bare på lørdagen riktignok, ettersom frivilligjobbinga der aldri ble noe av og det kun var lørdagen som bød på navn som frista. Bussen gikk oppover fra Halden Sentrum hver time, og Kristin og jeg fant ut at vi skulle ta den som gikk klokka tre. Da vi satt der og venta på at klokka skulle bli hel, titter Kristin ut av vinduet og sier "oi, se, han der ligna på Geir!" Jeg titter ut og ser et velkjent (delvis, jaffal..) bakhode, og svarer: "uhm.. Kristin? Det ér Geir." Det var litt sært. Etter alle de gangene Kristin har sagt de orda, har det aldri før skjedd at jeg faktisk har kunnet konkludere med at det er Geir vi har sett.

Vi kom oss endelig opp til festivalområdet, etter at den første bussen hadde fått motortrøbbel eller noe, og vi hadde bytta buss. Da vi kom var det Shit City som spilte, og de var egentlig heller lite spennende. Såh, vi tok oss en tur ned til Joker-butikken som lå ca to kilometer unna festivalområdet og kjøpte oss litt å spise. Noe som ikke var verdens letteste sak, ettersom det ikke var verdens beste utvalg der. Uansett. Vi fikk sitte på med en snill mann opp til festivalområdet igjen, så vi slapp å gå hele veien, og Kristin slapp å være redd for å dø hver gang det kom en bil kjørende.

Oppe igjen spilte Beasts of Bourbon på et tidspunkt, og de var ganske sære egentlig. Vokalisten var veldig typisk rock n' roll, type kaste-all-ølen-ut-på-publikum-for-så-å-kaste-isklumper-ut. I tida som gikk mellom BoB og Gillian Welch gikk vi rundt på festivalområdet, satt litt inne i matteltet (I think). Gillian Welch var rimelig uinteressant, så vi satt vel bare en plass på festivalområdet, kjøpte oss cider og satt der og drøya tida.

Da Gillian Welch var ferdig med å spille og opprigginga til neste band som skulle spille (Big Star) begynte, gikk vi rundt og titta etter en viss Christer Knutsen, ettersom Kristin tenkte han kom til å være der. Jeg fikk øye på ham på ganske lang avstand (ikke skjønner jeg helt hvordan), og vi gikk ganske nærme scena. På veien fikk jeg også øye på vokalisten i Minor Majority (åh, jeg gleder meg til å se de live!), gøy. Big Star gikk endelig på i åttetida, og vi hadde god plass der vi sto på andre rad. Jeg hadde ikke all verdens forventninger, i og med at jeg bare hadde hørt gjennom den ene plata et par-tre ganger. Men de spilte bra live, var flinke med publikum, og hadde rett og slett finfin musikk. Det var visstnok bare han ene gitaristen/vokalisten som var å finne blant originalbesetninge, resten hadde kommet til gjennom årenes løp. Det var stilig at alle fire i bandet faktisk sang på minst én låt hver, og da inkludert trommisen. Mens han spilte. Det er ikke noe nytt, jeg vet, men det er fortsatt stilig, og ikke et dagligdags syn.

Etter konserten var en viss Kristin litt ganske oppsatt på å snakke med en viss herr Knutsen, ville takke ham for at han anbefalte henne å sjekke ut Big Star, og dermed indirekte var grunnen til at hu var på Down on the Farm denne dagen. For det var jo jeg som dro dit for å se Flaming Lips, Kristin dro for å se Big Star.

Og apropos Flaming Lips; de kan vel ikke "unngås" mye lenger nå, da de faktisk var kveldens absolutte høydepunkt. Da Danny & Dusty var ferdige om halv elleve, var det tid for cider-kjøp og liten do-tur før vi gikk og stelte oss opp foran scena. Vi endte på andre rad, bak noen rimelig dridas folk. Jeg siterer den ene festlige, fulle fyren; "hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!" Og dette var da åpningsreplikken hans til oss. Han fortsatte med å spørre om vi var fra Strömstad (på svensk selvfølgelig. Hva faen er det med at folk skal snakke svensk til oss?). Uansett. Lips-crewet begynte å rigge med en gang, og jeg fikk virkelig se hvor sinnsykt mye ting og tang de har på scena. Kan tenke meg at de hadde slitt rimelig mye om de hadde hatt en sånn to-tonnsrestriksjon... Uansett. Ettersom FL ikke akkurat er et veldig tradisjonelt band, har de heller ikke en tradisjonell opprigging. Såh, Wayne, Michael, Steven og Kliph var alle ute på scena og hjalp til, foretok litt lydsjekk og sånt. Wayne ble ropt på flere ganger, og smilte hver gang han hørte det. Kule mann.

Etter månedsvis med venting, og etter en underholdende opprigg og lydsjekk, gikk alle av scena, og var på plass igjen kvart over elleve med (ifølge setlista) Ta!Da! Wayne dukka fram bak scena, i den store space-bobla si, og rulla over publikum (jeg tok på bobla!!) og skapte stemning med en gang. Store mengder med store, hvite ballonger ble kasta ut til publikum, og konfetti ble skutt ut i enorme mengder. Race for the Prize var fantastisk, og Tapsmir var fascinerende som faen. Mitt første høydepunkt kom med Fight Test, og deretter det neste med en gang, med Free Radicals. Sistnevnte var helt vanvittig kul live! Åh, som jeg svevde på skyer! Da Yoshimi pt. 1 ble introdusert av Wayne ("Sing with us if you know the words... This one's really mellow."), sa FFF (festlige, fulle fyren) til meg "Ja, nå er det vel tid for at vi skal kline!" Eh... Right.

Steven sang på Pompeii am Götterdämmerung, og Wayne kom med en lang meningsytring før Yeah Yeah Yeah Song. Allsangen var herlig på refrenget, som jo ikke akkurat har verdens vanskeligste tekst, men gud så virkningsfull! De hadde et fantastisk sceneshow hele tida. Lasershowet med utallige grønne stråler som lyste opp var noe av det stiligste jeg har sett. Skjermen bak på scena veksla mellom å vise ansiktet til Wayne i en litt forvridd versjon, og diverse klipp ved hver sang. Etter lasershowet under/etter the W.A.N.D., utbrøt Steven: "Now, THAT was psychedelic!" og det med god grunn. Under siste sang, Do you realize??, gikk konfettikanonene nesten uten stopp (okei, litt overdrivelse, men hey), og skjøt ut enorme mengder med hvite og gule papirbiter, lange remser og "skruer" i alle regnbuens farger. Det var fantastisk hvordan man hele tida så hvordan de kosa seg på scena, spesielt Wayne. Han er en vanvittig karismatisk frontfigur, som virkelig tar seg tid til å snakke til publikum.

Etter å ha takket for seg, gikk de av scena, men publikum ville ha mer. Det ble aldri helt den store trampeklappinga, men ingen ga seg. Det var klapping og hoiing og roping i lang tid etter at bandet hadde gått av, og Wayne kom tilbake på scena to ganger for å bukke og takke og skyte ut enda mer konfetti. Da crewet kom på scena og outro-musikk ble satt på, var det på tide å gi tapt, og innse at de ikke skulle komme på igjen. Sannsynligvis hadde festivalledelsen gitt beskjed om at de ikke kunne gå på igjen, eller noe. Uansett var det rundt halvannen time med utrolig moro. Vi venta ei stund ved scena, da jeg hadde et ønske om å få tak i ei setliste. Etter litt venting fikk jeg ropt på en i crewet, som ga meg setliste, og jeg var lykkelig. Vi løp til bussen, men den første var allerede fylt opp, og vi måtte så vente til den neste var fylt helt opp før vi kunne kjøre avsted.

Kort sagt var det å se Flaming Lips live noe av det morsomste og mest fascinerende jeg har vært med på. Sceneshowet var i en klasse for seg, og kombinert med fabelaktig musikk var det bortimot perfekt. Ah, jeg skal, SKAL, se de igjen!

Setliste:
Ta! Da!
Race for the prize
Tapsmir
Fight Test
Free Radicals
Vein of Stars
Mountain side
Yoshimi pt. 1
Pompeii
The Yeah Yeah Yeah Song
Waitin' for a Superman
The W.A.N.D.
Do you realize??
----
Moonlight mile (dog, jeg tror ikke de spilte denne.)


Liste over ting jeg husker som kanskje ikke maker det til "hovedteksten":
-"Wa-ayne!" ropte en fra publikum. "Ye-ah!" svarte Wayne. Søte!
-Wayne smilte også hver gang han hørte noen ropte på ham fra publikum. I like the guy.
-Festlig full fyr foran oss. Første han sa til oss var "Hvis dere må tisse under konserten, så bare tiss, altså!"...Eh. Jaokei.
-"I got this rock in my shoe," forteller Wayne etter Tapsmir. "I thought that I wouldn't let it ruin my concentration for the first two songs, which I managed! *applaus* But it's a Norwegian rock, so it didn't give up..."
-"You know, we came a long way here tonight. We played in Bergen the other night, and we told them that we played in Kristiansand a couple of years ago, and our crew manager here, who's dressed as Captain America by the way, he punctured his spleen. So we took him to the doctor, and they never asked for any money, and took great care of him, even after we left! So we are so greatful to Norway and its nurses, for saving our crew manager's life!"
-"How many of you are farmers? Everyone who's a farmer, raise your hand! Okay, so I wanna be able to say that we played for 5000 Norwegian farmers up here! (...) I grew some pot in my closet when I was seventeen, so I was hoping that it would like.. include me as one of you!" *vill jubel*
-"Hey Steven, did you ever grow plants?" Steven blir litt mutt og ser ned: "No."
-Før konserten gikk Inflateable Martian og Inflateable... other thing rundt på festivalområdet, og tok bilder med folk.
-Wayne sa hele tida "come on, motherfuckers!"
-Wayne proklamerte sin misnøye med president Bush, og fikk publikum med på Yeah Yeah Yeah Song, som en slags beskjed til Det hvite hus.
-Fantastisk versjon av Yoshimi Battles the Pink Robots pt. 1. Ah... Og allsang! Litt, jaffal.
-Wayne leste opp en ganske lang.. advarsel? Litt forvirrende, men kult.
-"Come on motherfuckers, we're the last big rock thing happening here tonight!"