There's a lot of things to see if you make it safe across the water

Micke from Sweden - Lovers hearts.

Av den enkle grunn at jeg i går var på konsert med ham i går på Parkteateret. Dagen forløp slik: Kjedelig skole. Var hjemme en times tid før jeg stakk på trening, og kom hjem litt over halv seks. Gjorde meg klar på rekordtid, og kasta meg i bilen for å kjøre til Oslo. Første stopp var Esso-stasjonen på Ryen, hvor jeg skulle møte en fyr fra finn.no for å få overrakt en Metallica-billett... og jeg fikk den. JEG HAR BILLETT TIL METALLICA NÅ, FOR FAEN! Riktignok til dobbel pris av original pris, men... skitt au. Det er så forbanna verdt det. Jeg har venta så lenge på at de skulle komme hit igjen, helt etter at jeg noen måneder etter Spektrum-konserten fant ut at de hadde spilt der. En stund trodde jeg at jeg ikke kom til å få tak i billett, men nå har jeg den. Nå bare ligger den på et trygt sted og venter på å bli brukt...

Men ja, Micke. Vi ankom Grünerløkka en gang rundt kvart på åtte, og fant en tyrkisk restaurant som så grei ut. Spiste fort, og gikk for å møte Kristin som sto uttafor Parkteateret. Gikk inn, og fant fort ut at det var rimelig fullt... Og selvfølgelig var Micke den første personen jeg fikk øye på da jeg kom inn. Tett etterfulgt av Geir. Vi fant tre ledige stoler, slo oss ned, og venta på at konserten skulle starte. Fikk ganske fine plasser, rett foran pianoet. Det var en fin konsert, og han spilte 6 sanger i løpet av en halvtime. Og ja, en halvtime er liten tid, men seks sanger tar ikke så veldig lang tid... Resten av tida gikk med til å snakke. Han dro en del spøker, men publikum virka ikke heelt gira akkurat. Jeg lo ihvertfall, spesielt da han begynte med en lang beretning om hvilken innvirkning enkelte historiske personer har på framtidige navnevalg. Type at Hitler ikke akkurat er et så veldig populært etternavn, det samme med Quisling ("är det nån her inne som heter Quisling?") og bin laden. Han spådde at Bob Svensson ville bli det neste slike navnet, om man kan si det sånn.

Han spilte disse sangene:
-This ain't the end
-Nancy's afterhour
-Roses will bleed
-Big bad wolf
-Praise to the lord
-Nobody's dancing tango

...tror jeg ihvertfall. Det var ihvertfall ingen flere, men jeg er ikke sikker på om det var "Roses will bleed" han spilte. Uansett, etter konserten bestemte jeg meg for å kjøpe plata hans. Frista litt å kjøpe pianoet og, menneh, med tanke på at det kosta rundt 20.000 eller noe, var det litt vel drøyt.. prezt. Han ble kjempeglad da jeg sa at jeg ville kjøpe plada, og spurte om jeg ville ha signatur og greier. Hilsa på Truls, som ikke hadde skjønt at det var meg. Gikk så tilbake til bordet og var litt glad, før vi gikk bort og snakka litt med Truls og Jørgen. Der kom det fram at Truls hadde stirra bort på meg/oss, fordi han ikke helt skjønte hvem det var. Han trodde visstnok først at vi var en gjeng med damer på 25... haha. Det var litt sært.

Litt før 22 fant vi det for godt å gå til bilen og kjøre Kristin ned til bussterminalen, for så å kjøre hjem. Kom hjem i halv tolv-tida, og jeg var stuptrøtt.

Dagen i dag var gørr. To timer gym. TURN. Jeg hater turn, jeg er livredd for å turne. Jeg hater det. Allikevel tørte jeg å stupe kråke (ja, det er big deal for meg...), og jeg ble også tvunget til å stå på henda. Jess da. I engelsken såg vi på film, "The wind that shakes the barley." Vi har jo hatt om konflikten i Nord-Irland en del nå, så den passa sånn sett. På en måte gleder jeg meg til å se slutten, på en annen måte gruer jeg meg. I løpet av den timen vi rakk å se av den, var jeg på nære nippet til å gråte et par ganger av det som skjedde. Det var virkelig motbydelig noe av det som ble gjort. Filmen fikk meg faktisk til å tenke veldig. Aller mest på den sort of analysen jeg skrev av 'The Sniper,' hvor jeg bl.a. skrev noe med at jeg ikke kunne forstå hvordan noen kan gå til så ekstreme metoder som IRA gjør. Jeg har fortsatt ingen forståelse for hvordan de helt fram til 2005 eller så holdt på med bombeangrep, men på en eller annen underlig måte har jeg full forståelse for hvordan de i filmen kunne gjøre som de gjorde. Måten britene bare invaderte alt, måten de torturerte fanger på, ja, alt. Jeg skjønner jo såpass at filmen ikke er en perfekt beskrivelse av det som faktisk har skjedd i "krigens navn" de siste 80 åra eller så, men jeg ser absolutt ikke bort ifra at britene gjorde mye fælt.

Ellers var dagen rimelig kjedelig, ettersom B-klassen er i Oslo. Og det er bare B-folk (haha) jeg henger med i friminutta, ergo ble storefri tilbrakt på en pc nede på biblioteket. Jess da. Geotimen var kjedelig, men gikk unna rimelig fort, og jeg var hjemme klokka ett. Vaska, så på One Tree Hill, og gråt meg gjennom hele fokkings episoda. Must have a lot of sadness bottled up inside me.. Eller noge, haha.

Uansett; anbefaling:
Kjøp plata til Micke from Sweden, This ain't the end. Festlig musikk, litt sånn kabarét-aktig. Produsert av Sjakalen, mixa av Duperman, og med en haug flinke musikere på enkelte låter.