It takes a remarkable person to inspire all of that

Richard Gilmore i siste episode noensinne av Gilmore Girls, 'Bon Voyage.'

Siden sist har det vært både 16., 17. og 18. mai. Det har vel vært noen flere dager óg, men jeg husker egentlig ikke så mye av de.

Skoledagene har forløpet som vanlig. Kveld til 17. mai møtte jeg Ida og Karoline nede i byen litt før ni, og vi gikk rundt i to og en halv time og koste oss. Vi satt lenge nede ved Glomma ved Gangbrua, og tok haugevis av bilder og drakk litt cider, koste oss egentlig bare. Det ble mye gåing fram og tilbake. Rundt halv tolv gikk vi bort til kinoen for å hente sykkelen min, men det ble til at vi satt på noen benker uttafor og tok enda flere bilder. Ida og Karoline mora seg også med å kjøre sammen på sparkesykkel, og dette ble selvfølgelig foreviget på film av meg. Med full kommentering, selvfølgelig. En eller annen grunn i løpet av kvelden kom jeg på at jeg ville snakke stavangersk, eller den blandinga av nærliggende dialekter jeg tror jeg snakker, i det minste. Dermed ble det til at jeg gjorde det resten av kvelden, til stor irritasjon for I og K. Vi er forresten Burpa-hoes. Jeg skal skåne leserne for historien bak dette navnet.

17. mai forløp ganske greit. Forsov meg, så klart, så var ikke nede i byen før rundt ett. Det gjorde strengt tatt ingenting, ettersom toget ikke kom dit hvor vi fant ut at vi skulle stå før en stund etter. Uansett. Det ble hvit kjole på meg, noe som føltes rart. Jeg har ikke hatt på meg kjole på lenge, men det var gøy, for jeg elsker den kjolen. Jeg føler jeg kommer til å være veldig kjoleperson i sommer, spesielt under Öya. Jeg fant uansett Janine tilfeldig på vei for å møte Blerta, og hu slang seg på oss. Vi sto og så på toget, og hadde det vel ganske gøy med det. Det morsomste var, naturlig nok, når det faktisk kom noen vi kjente. Elisabeth og Kasper gikk med Vindeleka, og Ida og Rune (!!!) gikk med TX. Å se Rune gå i tog med en unge i rullestol med TX var utrolig festlig, og ikke minst sært.

Etter hovedtoget var det tid for rus(s)etoget, så vi gikk bortover mot biblioteket etter å ha funnet Ida og skjerma henne med paraplyer og alt som var mens hu skifta. Toget var egentlig litt skuff, det var vel egentlig ingen av russen som hadde funnet på noe ordentlig gøy. Det var hovedsakelig bare folk som satt oppe på biltakene og kasta ut vekselvis vannballonger og russekort. Etter at hele toget hadde passert, gikk vi ned i Storgata og tok det igjen. Lise prøvde, uten suksess, å kaste vannballonger på meg. Etter at toget hadde kommet til sin endestasjon og russen ble spredt for alle vinder, dro Janine. Ida, Blørt og jeg ble sittende i trappa ved Torget, og koste oss i sola. Etter en stund dro Blørt på Tivoli på Lisleby, og jeg og Ida stakk og spiste på Mille. Vendte snuta hjemover etter å ha spist.

Lyden til konserten i morra ordna seg forresten, da. Så da blir det konsert. Klokka 14.00. The Hollywood Beauty Queens, på Torget.

Så, i går så jeg siste episode av Gilmore Girls. Siste episode. Noensinne. Det blir ingen flere. Jeg begynte å se på den, uvitende om at det faktisk var den siste. Etterhvert som tida gikk, skjønte jeg det. Musikken var litt annerledes, selv om det var samme type som alltid. Løse tråder ble nøsta opp. Ting som ikke kunne ha skjedd om det ikke var serieslutt, skjedde. Det er en av de seriene jeg har fulgt med på i flere år nå. Det var sånn med Buffy, det var sånn med Angel, og nå var det sånn med Gilmore Girls. Jeg gråt som en unge på slutten. Eller okei, jeg gråt faktisk ikke mest på slutten. Det kom liksom litt i bølger. Store bølger med kort mellomrom, som Rory sa det. Jeg elsker den serien, selv om den tapte seg den siste sesongen. Selv om det har skjedd med meg så ofte, har jeg fortsatt vanskelig for å skjønne hvordan en enkelt tv-serie kan skape så store følelser hos en. Det er som om man kjenner karakterene. Og ja, jeg skal gi meg med sippegreiene nå....