One way ticket for the suicide ride!

The Hollywood Beauty Queens - Suicide ride.

Gårsdagen var utrolig stress, samtidig som den var utrolig gøy. Det var tid for konsert med THE HOLLYWOOD BEAUTY QUEENS (fornøyd Kristin? prezt), i regi av AUF. Etter bare noen få uker som aktivt lokallag, ville vi ha en konsert i forbindelse med den landsomfattende kampanjen til AUF; "Bruk stemmen - vær sjef!" som går ut på at unge skal bruke stemmen sin.

Klokka elleve var tidspunktet jeg skulle møte Sarah uttafor kontoret til pappa, for å lage plakater og begynne å skrive på konvolutter. Rundt halv tolv ringte lydmannen fra TABS for å spørre når lastebilen kom, og det var da "moroa" begynte. Jeg sa det som det var, at lastebilen var bestilt til halv ett. Da det viste seg at det var litt kort tid, ringte jeg til lastebilfyren og spurte om de ikke kunne komme med bilen en halvtime tidligere. Denne fantastisk ekle fyren krevde da plutselig rekvisisjon, så han kunne være sikker på å få betaling. Greit nok dét, i og for seg liksom, men fakta var at han ikke hadde sagt noe om dette dagen før, da Sarah hadde ringt og bestilt bilen. Etter mye om og men og forferdelig mye stress, fikk vi ordna en rekvisisjon til ham. Det ble til at faren til Sarah skrev den hjemme hos dem, og kom så ned med den. Da lastebilen endelig kom, nærmere halv ett enn tolv, kunne vi endelig begynne å rigge opp. Bandet kom litt over halv, og var naturlig nok rimelig skeptiske til scena. Det var tross alt snakk om en luke på ca 2 1/2 meter bak på en lastebil.

Dessverre var ikke rekvisisjonen det eneste problemet vi fikk før konserten. Etter at gutta i bandet hadde fått summa seg litt og skulle begynne å rigge opp, fant de ut at de trengte et teppe til å ha trommesettet på, for ellers ville det bare skli ut. Vi gjorde et forsøk på å finne et passende teppe på Nille til en billig penge, men ble fort stoppa av både størrelsen på teppene og av mangel på penger. Det ble til at jeg ringte pappa og fikk overtalt ham til å komme ned med noen gamle tepper. Man skulle kanskje trodd at dette var det siste problemet vårt... Men nei. Lydmannen trengte en presenning i tilfelle regn, så da ble det en tur opp til Clas Ohlson på Oda og meg for å finne en billigst mulig presenning. Vel tilbake ble det litt vanking rundt, og vi trodde en stund at alt var i orden. Det var før vi fant ut at lydmannen ikke hadde gitar- og bassforsterkere. Et ganske stort problem, for å si det sånn. Marius og Fredrik fikk den gode idéen at de skulle løpe ned til Musikanten og spørre om de kunne låne et par-tre forsterkere, og da jeg kom ned for å se åssen det gikk, var det gudskjelov et positivt svar jeg fikk. Vi måtte riktignok betale 600,- i leie, men det var bry, jeg var bare utrolig glad for at det ordna seg.

Etter å ha rigga opp alt som trengtes av utstyr og en utrolig rask lydsjekk, var det tid for konsert. Vi var riktignok 25 minutter forsinka, men alt tatt i betraktning, var det ingenting. Bandet leverte som vanlig en jævlig bra konsert, og spilte vel en to-tre sanger før Eskil gikk opp og holdt en liten appell. Den gikk egentlig bare ut på å fortelle litt om kampanjen generelt, og at den var politisk nøytral. Vel... ehm, nesten. Han klarte ikke helt å holde seg, og kom med en liten festlig kommentar om FrP/FpU. Til Idas og min glede, spilte de the Passenger! Vi var en fem-seks stykk som tok av og hadde det kjempegøy. Under én av sangene kom også Røli opp på scena til en liten gjesteopptreden. Rett og slett en jævlig festlig konsert, selv om det var et litt labert oppmøte og litt kjip scene.

Under et punkt i konserten ble Eskil, Sarah og jeg dratt med litt vekk av en fotograf fra FB, og ble tatt bilde av og sånt. Sarah ble deretter dratt med bort av en journalist, og var vekk under hele appellen til Eskil og noen av de andre sangene óg. Etter konserten var vi så vanvittig letta, og gikk rundt og var helt... æh. Vi klarte ikke helt å tro at vi faktisk hadde klart å gjennomføre den liksom, etter bare noen uker som aktivt lokallag. Etter å ha stått og venta på alskens ting, dro vi på Verdensspeilet, we being Marius, Rasmus, Sarah og jeg. Jeg kom dit litt før de andre, og møtte på Gina og Pia. Etter å ha sitti der en stund, stakk Sarah og jeg på Mille og spiste og snakka en haug. Vi fant så ut at vi skulle leie film og stikke hjem til meg, så vi leide tre chick flicks og stakk innom Kiwi for å kjøpe junk på vei hjem til meg. Vel hjemme så vi gjennom de tre filmene (Confessions of a teenage drama-queen, Saved og New York Minute) og spiste store mengder is med sjokoladesaus, kremtopp og non-stop. Skikkelig jentekveld, med andre ord, og kjempekoselig.

Søndagen... Ja. Den gikk for det meste med til å skrive navn på konvolutter som skulle sendes ut til alle medlemmene i Fredrikstad. 170 konvolutter fordelt på to personer; Sarah og meg. Det var mildt sagt kjedelig.