Wonder if she thinks that I'm pretty

Minor Majority - Wonder if she knows.

Silver er oppskrytt. Det er oppskrytt å passe på fulle folk.

Fredagen gikk med til Askim-tur sammen med Alex. Vi bussa den lange veien til Indre-byen, og snakka om en haug med ting. Vel framme hadde vi bortimot tre timer på oss til konserten -egentlig- skulle begynne, så etter litt leting fant vi Askimtorget, aka. Askims lille kjøpesenter, og satt på en kafé der gud vet hvor lenge.

I åtte-tida stakk vi bort til Askim Kulturhus hvor konserten skulle være, og la oss bare si det slik at det var godt merkbart at det var fri aldersgrense. Og jeg burde kanskje slutte å se ned på folk under 18 på konserter, når jeg selv er én av de. Trallala.

Supportbandet Göttemia gikk på jeghuskerikkenår og spilte en elendig konsert, så jeg og Alex satt bare bak og slækka. Heldigvis spilte de bare 19 minutter eller så, that's punk for ya. Pheew. Silver gikk på halvannen time eller så etter annonsert start på hele saken, så det var ikke så ille. Det samme kan ikke sies om deres opptreden. Kanskje det var det at lyden sugde. Kanskje var det at jeg hadde vondt i hælen og ikke kunne ta av. Kanskje var det det at bygdefolka mosha noe inni helvetes mye. Kanskje var det det at jeg ikke har hørt noe av Silver før... But regardless, det var gørr kjedelig. Heldigvis spilte ikke de særlig lenge heller. Hjemtur til Halden fulgte, og vi var hjemme hos Alex i ett-tida, og fikk soveeeeeee.

Lørdagen gikk først med til å spise frokost, kle på seg og sånt. Så stakk vi ned i byen hvor vi fant lette etter gave til noen, og deretter ble det en tur innom en søt liten bruktbutikk. Masse fine lp'er, og jeg kjøpte én til meg selv (Bjørn Afzelius & Mikael Wiehe) og julegave til pappa i form av Bjørn Afzelius - Don Quixote. Så var Alex teit og stakk fra meg, men det var greit, for litt senere kom Joakim og holdt meg med selskap. Det ble kakao, glass- og speilskjæring, kodespråk og loppis (hvor forøvrig verdens styggeste skjorte ble funnet) og sånt, før det var partytime hos Kasper.

Der var det flust med kjentfolk, i hvert fall ble det en del etterhvert. Dean hadde med seg sur eple-schnaps som jeg snylta på, og utover kvelden ble folk fullere og fullere. Det resulterte i at vi som var relativt klare i toppen måtte passe på fjortisfyllikene, noe som var mindre gøy. Men, man fikk jo noe bekjentskaper. Selv om det spørs på hvor mange av dem husker meg i dag, harr.